Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
En ny NINA-rapport avslører at mellom 919 og 1017 kongeørnpar har territorier i Norge, men forskerne måtte manuelt kvalitetssikre alle data på grunn av alvorlige mangler i det nasjonale overvåkingssystemet. «Det er uheldig at det ikke er mulig å markere hvorvidt et territorium er okkupert eller ikke,» konkluderer forskerne.
Jenny Mattisson, Henrik Brøseth og Mari Tovmo fra Norsk institutt for naturforskning leverer en klar beskjed til norsk naturforvaltning: En modell blir aldri bedre enn de data som den bygger på.
Denne innsikten ligger til grunn for den mest omfattende kongeørn-studien noensinne i Norge, men den avdekker samtidig en bekymringsfull virkelighet om tilstanden til det nasjonale overvåkingssystemet.
Forskerne måtte bruke betydelige ressurser på å manuelt kvalitetssikre alle årsposter fra 2020-2024 og korrigere data i Rovbase før de kunne starte selve analysearbeidet. Dette arbeidet skulle egentlig vært unødvendig dersom systemet hadde fungert som det skal.
Hele 3357 registreringer fra 1080 territorier måtte gjennomgås og kvalitetssikres manuelt. I tolv tilfeller klarte ikke forskerne å fastslå korrekt status for territoriene på grunn av manglende informasjon eller feil i systemet.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Forskerne er tydelige i sin kritikk: – Det er uheldig at det ikke er mulig å markere hvorvidt et ekstensivt overvåket territorium er okkupert eller ikke i Rovbase. Dette skaper unødvendige utfordringer for forskningsarbeidet og gjør dataene mindre etterprøvbare (se hele sitatet nederst).
Systemet som ikke holder mål
Problemet med Rovbase, miljøforvaltningens database for overvåking av store rovdyr og kongeørn, er mer omfattende enn det kan virke på overflaten. Systemet mangler grunnleggende funksjonalitet som moderne overvåkingsarbeid krever.
Det mest grunnleggende problemet er at systemet ikke kan registrere om et territorium faktisk er okkupert eller ikke. Dette tvinger forskerne til å bruke kompliserte omveier og tidkrevende manuell bearbeiding for å få frem pålitelig informasjon.
I overvåkingssammenheng er det ønskelig at muligheten for å registrere okkupasjonsstatus igjen blir et pålagt felt å fylle ut for registreringspersonellet. Dette vil forenkle kvalitetssikringen og gjøre tolkningen av data i Rovbase enklere og mer etterprøvbar.
Konsekvensene av systemmanglene er alvorlige. Siden antall okkuperte territorier er grunnlaget for å beregne hele kongeørnbestanden, skaper tekniske mangler usikkerhet som kunne vært unngått.
Forskerne måtte for eksempel klassifisere enkelte territorier med status «usikker hekking» som okkuperte fordi det var observasjoner av par med voksenfugl, men territoriet manglet registrert reirplass. Andre registreringer måtte klassifiseres som «ikke kontrollert» på grunn av manglende informasjon.
En bestand som holder stand
Til tross for utfordringene med datasystemet har forskerne etablert et solid bilde av kongeørnbestanden i Norge. Mellom 919 og 1017 territorier var okkuperte i perioden 2020-2024, noe som plasserer bestanden trygt innenfor Stortingets mål på 850 til 1200 hekkende par.
Dette estimatet bygger på data fra totalt 1473 kongeørnterritorier som er kartlagt og registrert i Rovbase, fordelt på 1293 ekstensivt overvåkede områder og 180 territorier som følges intensivt hvert år.
Bestandsestimatet er på samme nivå som for perioden 2015-2019, men usikkerheten har blitt betydelig redusert takket være økt feltinnsats og bedre statistiske modeller. Dette viser at investeringene i overvåkingsarbeidet gir resultater, selv om systemene som støtter arbeidet har mangler.
Forskerne konkluderer med at bestanden av okkuperte kongeørnterritorier i Norge er stabil og innenfor de politiske målene som er satt for arten. Dette er positive nyheter for norsk naturforvaltning.
(saken forsetter under bildet)
Forbedret feltarbeid gir sikrere data
Den nye studien viser hvordan systematisk satsing på feltarbeid kan kompensere for tekniske mangler. Feltinnsatsen har blitt betydelig styrket i den siste femårsperioden.
Der tidligere perioder bare dekket omkring halvparten av de kjente territoriene, ble 69 prosent av territoriene besøkt i perioden 2020-2024. Totalt ble det gjennomført 2450 territoriebesøk, mot 1539 besøk i forrige periode.
Dette gir et gjennomsnitt på 2,7 år med besøk per territorium, noe som er på nivå med innsatsen i 2015-2019. Forskjellen er at en høyere andel territorier er besøkt, samtidig som besøksfrekvensen per territorium er opprettholdt.
Av de 1293 ekstensivt overvåkede territoriene ble 898 besøkt en eller flere ganger. Av disse ble det dokumentert aktivitet i 597 territorier minst ett år i løpet av femårsperioden.
Feltarbeidet utføres av Statens naturoppsyn, forskningsinstitusjoner som NINA, ornitologiske foreninger og frivillige. Denne brede mobiliseringen har vært avgjørende for å få bedre oversikt over bestanden.
Dramatiske regionale forskjeller
Bak de stabile nasjonale tallene skjuler det seg bekymringsfulle regionale variasjoner som kan signalisere større økosystemendringer. Disse forskjellene kommer tydelig frem når dataene analyseres på fylkesnivå.
I Finnmark ble bare 49 prosent av de besøkte territoriene registrert som okkuperte, ned fra 62 prosent i forrige periode. Dette er en dramatisk endring som krever oppmerksomhet.
Også i Troms har andelen okkuperte territorier falt betydelig, fra 66 til 42 prosent. Disse to nordlige fylkene viser den største nedgangen i antall okkuperte territorier sammenlignet med forrige periode.
Helt motsatt er situasjonen i de sørlige delene av landet. Innlandet viser en tendens til økning, med hele 87 prosent av territoriene okkuperte. Også Buskerud viser positive tendenser med økning fra 80 til 82 prosent okkuperte territorier.
Forskerne har ingen bestemt forklaring på nedgangen i de to nordligste fylkene. De intensivt overvåkede territoriene i disse områdene viser ingen tydelig nedadgående trend i ungeproduksjon, selv om produksjonen varierer betydelig mellom år.
Sofistikerte modeller møter primitive systemer
For å takle utfordringene med både systemmangler og ujevn overvåking har forskerne utviklet avanserte statistiske modeller. De bruker såkalte site-occupancy-modeller som beregner sannsynligheten for at territorier er okkuperte selv om ingen aktivitet er registrert.
Disse modellene tar høyde for at kongeørn ikke nødvendigvis oppdages selv om den er tilstede. Oppdagbarhetssannsynligheten – altså sannsynligheten for at arten blir registrert gitt at den er tilstede – var 74 prosent i den siste perioden.
En interessant utfordring forskerne har identifisert er at territorier som besøkes oftere, også oftere registreres som okkuperte. Dette kan skyldes at overvåkerne naturlig prioriterer områder der de forventer å finne aktivitet, noe som kan skape skjevheter i dataene.
For å korrigere for denne effekten har forskerne inkludert besøksfrekvens som en variabel i modellene. Dette gir mer nøyaktige estimater, men viser også hvor viktig det er med systematisk og objektiv datainnsamling.
Kontrasten mellom de sofistikerte analysemetodene og de primitive datasystemene som støtter dem, er slående. Forskerne bruker avansert bayesiansk statistikk og MCMC-simuleringer, men må samtidig reparere grunnleggende datafeil manuelt.
Mange territorier forblir glemte
En av de mest bekymringsfulle funnene i studien er omfanget av territorier som ikke følges opp systematisk. Hele 395 territorier har ikke blitt besøkt i det hele tatt i løpet av de siste fem årene.
Enda mer dramatisk er det at rundt 220 av disse territoriene ikke har vært besøkt på 15 år. Dette skaper stor usikkerhet om disse områdene fortsatt brukes av kongeørn, eller om de bør fjernes fra registeret.
Den ujevne overvåkingsinnsatsen mellom fylker forverrer problemet. Mens Agder hadde besøkt 97 prosent av sine territorier, hadde Troms bare besøkt 35 prosent og Rogaland 38 prosent.
Denne skjevheten bidrar til høy usikkerhet i bestandsestimatene for fylkene med lav dekningsgrad. Det skaper også utfordringer for den statistiske modelleringen, som må kompensere for manglende data.
Flere fylker har imidlertid økt innsatsen betydelig i den siste perioden. Nordland, Møre og Romsdal og Vestland har alle styrket overvåkingen og registreringen i Rovbase.
Biologien som kompliserer overvåkingen
Kongeørnens biologi gjør overvåkingsarbeidet ekstra utfordrende og stiller høye krav til datakvalitet. Disse majestetiske rovfuglene lever helt annerledes enn mindre fugler.
Kongeørner etablerer livsvarige partnerskap og forsvarer enorme territorier. Innenfor sitt territorium har paret vanligvis flere reirplasser som de veksler mellom å bruke i ulike år.
Reiret plasseres oftest i markerte fjellvegger eller i store trær. I månedsskiftet mars-april legges som oftest to egg som klekkes etter cirka 43 dagers rugetid. Ungene er i reiret i 10-11 uker før de blir flygedyktige.
Til tross for sin store størrelse kan kongeørn være relativt anonym på hekkeplassen og lett overses. I år med dårlig mattilgang kan arten velge å ikke hekke, noe som gjør overvåkingen ekstra utfordrende.
Voksne kongeørner er vanligvis i sine territorier gjennom hele året, mens yngre fugler vandrer rundt uten å være knyttet til spesifikke områder. Satellittmerkede unge kongeørner kan vandre over store avstander vinterstid, men returnerer ofte til fødeområdet om sommeren.
(saken fortsetter under bilder)
To parallelle overvåkingssystemer
Norsk kongeørnovervåking bygger på to komplementære tilnærminger som stiller ulike krav til datakvalitet. Den intensive overvåkingen foregår i 12 utvalgte områder der 15 territorier i hvert område følges opp med flere årlige besøk.
Her dokumenteres ikke bare forekomst, men også ungeproduksjon, overlevelse og andre viktige populasjonsparametere. Denne tilnærmingen gir høy datakvalitet, men dekker bare en liten del av landets kongeørnbestand.
Den ekstensive overvåkingen dekker resten av landet og bygger på data fra mange ulike kilder. Statens naturoppsyn har hovedansvaret, men også forskningsinstitusjoner, ornitologiske foreninger og frivillige bidrar.
Denne tilnærmingen gir bredde, men lavere og mer variabel datakvalitet. Det er her systemmanglene i Rovbase får størst konsekvenser, fordi forskerne må bruke mye tid på å tolke og kvalitetssikre registreringene.
Forskjellen i datakvalitet mellom de to systemene er betydelig. I intensivområdene vet forskerne nøyaktig hvor mange ørner som hekker hvert år. I ekstensivområdene er de avhengige av sporadiske observasjoner som kan være mange år gamle.
Norge har god oversikt over utbredelsen
En av rapportens mest oppmuntrende konklusjoner er at Norge trolig har god oversikt over kongeørnens utbredelse. Kun åtte prosent av egnet habitat uten kjente territorier gjenstår å kartlegge.
Forskerne har beregnet at 34 prosent av landarealet i fylker med kongeørn mangler registrerte territorier. Men når de ser på hvilke områder som faktisk er egnet habitat, krymper denne andelen til bare åtte prosent.
Dette betyr at det trolig ikke finnes store uoppdagede kongeørnpopulasjoner i Norge. Kartleggingsarbeidet gjennom flere tiår har vært omfattende og har fanget opp det store bildet av artens forekomst.
Funnet gir naturforvaltningen bedre grunnlag for å prioritere beskyttelsestiltak og overvåkingsressurser. I stedet for å lete etter helt nye populasjoner, kan innsatsen rettes mot å forstå hvorfor eksisterende territorier ikke lenger er okkuperte.
Dette understreker også viktigheten av god datakvalitet i eksisterende overvåking. Når hovedtyngden av kartleggingsarbeidet er gjort, blir det desto viktigere å følge opp kjente forekomster systematisk og pålitelig.
Forskernes anbefalinger for fremtiden
Basert på erfaringene med både systemmangler og metodiske utfordringer har forskerne utviklet konkrete anbefalinger for fremtidens overvåking.
Den viktigste anbefalingen gjelder Rovbase-systemet selv. Forskerne krever at det igjen blir mulig å registrere okkupasjonsstatus for ekstensive territorier. Dette vil forenkle fremtidig kvalitetssikring og gjøre dataene mer etterprøvbare.
I tillegg bør dette bli et pålagt felt å fylle ut for registreringspersonellet. Dette vil redusere behovet for manuell korrigering av data og gjøre tolkingen av registreringene enklere.
Når det gjelder feltarbeidet, anbefaler forskerne at fremtidig innsats rettes mot områder og territorier som ikke har vært kartlagt over lengre tid. Flere territorier er kun besøkt én gang i femårsperioden til tross for manglende registrert aktivitet.
I områder med begrensede ressurser kan det være hensiktsmessig å prioritere gjenbesøk til territorier med usikker status, fremfor å bruke ressurser på gjentatte besøk i territorier som allerede er bekreftet okkuperte flere ganger.
Internasjonal sammenheng og forpliktelser
Norges kongeørnbestand må sees i sammenheng med utviklingen i andre land og internasjonale forpliktelser. I Sverige er 773 territorier registrert som okkuperte minst én gang i samme periode, mens Finland har estimert 430-470 par.
Den europeiske kongeørnpopulasjonen er estimert til mellom 7721-9625 par, noe som betyr at Norge har en betydelig andel av kontinentets bestand. Med sin store andel av den europeiske bestanden har Norge en viktig rolle i den globale bevaringen av arten.
Norge har også forpliktet seg til internasjonale avtaler om overvåking av biologisk mangfold. Når det nasjonale overvåkingssystemet har tekniske mangler som hindrer effektiv datainnsamling, blir det vanskelig å oppfylle disse forpliktelsene på en tilfredsstillende måte.
Dette gir systemforbedringene en dimensjon utover ren norsk naturforvaltning. Pålitelige data fra Norge er viktige for europeisk og global forståelse av kongeørnens status og trender.
En lærdom om moderne naturovervåking
NINA-rapporten gir en viktig lærdom om samspillet mellom teknologi, feltarbeid og vitenskapelig analyse i moderne naturovervåking. Den viser at selv de mest sofistikerte analysemetoder er avhengige av pålitelige grunndata.
Forskernes konklusjon om at «en modell blir aldri bedre enn de data som den bygger på» er universell. Den gjelder ikke bare for kongeørnforskning, men for all vitenskapelig overvåking av natur og miljø.
Samtidig viser studien at dyktige forskere kan kompensere for systemmangler gjennom grundig kvalitetssikring og avansert metodikk. Men denne kompenseringen kommer til en pris i form av ekstra tidsbruk og ressurser som kunne vært brukt til andre formål.
Den positive nyheten er at kongeørnbestanden i Norge er stabil og innenfor de politiske målene. Den mindre positive nyheten er at vi kunne hatt enda bedre kunnskap om arten dersom overvåkingssystemene hadde vært bedre tilpasset moderne krav.
Rapporten er derfor både en suksesshistorie og en oppfordring til forbedring – en påminnelse om at god naturforvaltning krever både dedikerte feltarbeidere, dyktige forskere og fungerende teknologi som støtter opp under arbeidet deres.
Dette er den konkrete kritikken som fremmes av forskerne mot Rovdatas systemer:
«En modell blir aldri bedre enn de data som den bygger på. Det er derfor svært viktig at de data som legges inn i Rovbase er korrekt og kvalitetssikret. Dette har blitt mye bedre i denne perioden 16 NINA Rapport 2628 sammenlignet med forrige periode. Alle årsposter fra 2020–2024 har blitt kvalitetssikret for endelig status og korrigert ved behov i Rovbase. Ettersom antall okkuperte territorier er grunnlaget for å beregne kongeørnbestanden er det uheldig at det ikke er mulig å markere hvorvidt et ekstensivt overvåket territorium er okkupert eller ikke i Rovbase. I overvåkingssammenheng er det ønskelig at dette igjen blir et pålagt felt å fylle ut for registreringspersonellet, da det vil forenkle kvalitetssikringen og gjøre tolkningen av disse data i Rovbase enklere og mer etterprøvbart.»
Og dette er hele diskusjonen som forskerne gjør i rapporten:
«Basert på site-occupancy-modelleringen av ekstensivdata og antall intensivterritorier som er kartlagt, anslår vi den reproduserende delen av den norske kongeørnpopulasjonen til mellom 919–1 017 okkuperte territorier i perioden 2020–2024. Dette er omtrent på samme nivå som estimatet på 914–1 145 okkuperte territorier for perioden 2015–2019 (Mattisson et al. 2020) og estimatet på 652–1 139 okkuperte territorier for perioden 2010–2014 (Dahl et al. 2015). Basert på dette vurderes bestanden av okkuperte kongeørnterritorier i Norge som stabil, og innenfor målet Stortinget har fastsatt på 850–1 200 hekkende par på landsbasis.
En høyere innsats i felt, der flere territorier ble besøkt uten at antall år med besøk per territorium er redusert, har bidratt til et sikrere estimat med redusert usikkerhet både nasjonalt og regionalt. Dette er positivt og bidrar til økt kunnskap om kongeørnen i Norge. Det er fortsatt noen fylker der andelen kjente territorier som er besøkt minst ett år i løpet av femårsperioden er relativt lav (Troms 35 %, Rogaland 38 %) tross en høyere innsats enn forrige periode (Troms 21 %, Rogaland 10 %). Øvrige fylker har en besøksandel mellom 65–99 % av kjente territorier og flere fylker, f.eks. Nordland, Møre og Romsdal og Vestland, har økt innsats og registrering i Rovbase betydelig i denne perioden (Tabell 1). Av de 1 293 ekstensivt overvåkede territoriene som er registrert i Rovbase, er det 395 som ikke er besøkt i det hele tatt i løpet av de siste 5 årene. Rundt 220 av disse har ikke vært besøkt i løpet av de siste 15 årene ifølge dataene som ble brukt i tidligere rapporter. Det er derfor en usikkerhet knyttet til om dette er territorier som fortsatt er i bruk av kongeørn. Vi er kjent med at det finnes noen nye registreringer tilbake i tid (<2020) for noen territorier i Rovbase, men disse er ikke tatt hensyn til i denne rapporten.
På fylkesnivå ble det observert en nedgang i antall okkuperte territorier i Troms og Finnmark, samt en tendens til økning i Buskerud og Innlandet. I øvrige fylker lå estimatene innenfor usikkerhetsmarginene fra forrige periode. Vi har ingen bestemt forklaring på nedgangen i de to nordligste fylkene. De intensivt overvåkede territoriene i disse fylkene viser ingen tydelig nedadgående trend i produksjon, selv om produksjonen varierer betydelig mellom år (Tovmo et al. 2024). På Finnmarksvidda har det imidlertid vært to år på rad hvor ungeproduksjonen har vært høy, med henholdsvis 0,87 og 0,67 unger per territorium i 2023 og 2024. Det kystnære intensivområdet Ringvassøya har generelt en lavere ungeproduksjon sammenlignet med områdene lengre inn i landet. Dette kan tyde på en bedre mattilgang og mer stabilt klima i innlandet enn langs kysten, hvor mange av de ekstensivt overvåkede territoriene er plassert (Figur 5). Den lave andelen besøkte territorier i Troms, både i perioden 2015–2019 (21 %) og 2020–2024 (35 %), bidrar også til en viss usikkerhet hvorvidt den estimerte endringen i okkuperte territorier mellom de to periodene i dette fylket er reell.
Site-occupancy-modelleringen brukt i denne rapporten tar høyde for at ekstensive territorier hvor det ikke er registrert territoriell aktivitet under besøk, likevel kan være okkupert. Når datagrunnlaget blir bedre blir også estimatene bedre og usikkerheten lavere. En mindre andel observasjoner som indikerer aktivitet fører til lavere estimert sannsynlighet for at et territorium er okkupert i modellen. Modellen «lærer» fra hele Norge så de regionale estimatene også blir bedre i fylker med mindre dekkende overvåking, som for eksempel i Troms.
En forutsetning for site-occupancy-modeller er at enheten som overvåkes er «lukket» mellom besøkene, i den forstand at den sanne tilstanden (okkupert eller ikke) er den samme for alle årene i perioden. Brudd på denne forutsetningen fører typisk til at man overestimerer antall (eller andel) territorier som er okkuperte. Selv om kongeørna er en art med antatt lang levetid og relativt stabile territorier er det åpenbart at denne forutsetningen kan ha blitt brutt. En riktig tolkning av estimatene er derfor antallet ekstensivterritorier som har vært okkupert ett eller flere år i løpet av femårsperioden. Basert på kongeørnas livshistorie vil vi likevel anta at dette ikke utgjør en vesentlig kilde til skjevhet i estimatet.
En modell blir aldri bedre enn de data som den bygger på. Det er derfor svært viktig at de data som legges inn i Rovbase er korrekt og kvalitetssikret. Dette har blitt mye bedre i denne perioden 16 NINA Rapport 2628 sammenlignet med forrige periode. Alle årsposter fra 2020–2024 har blitt kvalitetssikret for endelig status og korrigert ved behov i Rovbase. Ettersom antall okkuperte territorier er grunnlaget for å beregne kongeørnbestanden er det uheldig at det ikke er mulig å markere hvorvidt et ekstensivt overvåket territorium er okkupert eller ikke i Rovbase. I overvåkingssammenheng er det ønskelig at dette igjen blir et pålagt felt å fylle ut for registreringspersonellet, da det vil forenkle kvalitetssikringen og gjøre tolkningen av disse data i Rovbase enklere og mer etterprøvbart.
Kart over egnet kongeørnhabitat (Nilsen et al. 2015), kombinert med oversikt over kjent forekomst av kongeørn registrert i Rovbase, viser at en stor andel av potensielt egnede områder for kongeørn er blitt kartlagt gjennom flere tiår med kartlegging i Norge. I perioden 2020–2024 er det registrert om lag 140 nye territorier i Rovbase, spredt over store deler av landet. Disse kan representere enten kartlegging i tidligere ubesøkte områder, kjente territorier som først nylig er blitt registrert i Rovbase, eller resultat av sammenslåing eller oppsplitting av eksisterende territorier i databasen. I områder uten registrerte kongeørnreir foreligger det dessverre ingen god oversikt over hvor det er blitt gjennomført søk etter reir uten funn, eller hvor det ikke er registret noen hekkerelatert aktivitet. Det er per i dag ikke mulig å registrere observasjoner fra områder uten kjente kongeørnterritorier i Rovbase, noe som innebærer at enkelte områder kan ha vært overvåket uten at dette er dokumentert.
Det anbefales at den fremtidige feltinnsatsen fortsatt rettes mot områder og territorier som ikke har vært gjenstand for kartlegging over lengre tid. Dette vil bidra til å styrke både overvåkingen og fremtidige bestandsestimater for hekkende kongeørn i Norge. En rekke territorier har fortsatt kun blitt besøkt én gang i løpet av femårsperioden, til tross for manglende registrert aktivitet (Figur 6). I områder med begrensede ressurser kan det derfor være hensiktsmessig å prioritere gjenbesøk til slike territorier, fremfor å bruke ressurser på gjentatte besøk i territorier som allerede flere ganger er bekreftet som okkupert.»
Rapporten fra NINA er på til sammen 19 sider.
Les alle saker om kongeørn på fauna.no
