Du ser bare én av sakene
Denne artikkelen er bare én del av dekningen. Som abonnent får du tilgang til alle sakene på fauna.no.
Allerede abonnent? Logg inn
Senterpartiet nærmer seg sperregrensen etter mange år som politisk rambukk mot norsk natur. Dersom velgerne nå vender partiet ryggen, er det ingen tragedie for natur-Norge. Det kan tvert imot være et sunnhetstegn.
LEDER – fauna.no
Senterpartiet synker til 4,4 prosent på augustmålingen fra Norfakta. Partiet har ikke hatt lavere oppslutning på denne målingen siden 2015. Nedgangen er riktignok innenfor feilmarginen, men retningen bør likevel skremme partiledelsen: Senterpartiet står farlig nær den grensen som kan frata partiet en stor del av makten på Stortinget. For norsk natur er det vanskelig å sørge over dette.
Senterpartiet har gjennom mange år gjort angrep på rovdyr, vern og naturmangfold til en politisk identitet. Partiet opptrer som om naturen først får verdi når den kan hogges, dreneres, bygges ned, beites ned eller skytes. Alt som står i veien for særinteressene partiet har gjort seg avhengig av, blir framstilt som et problem staten må fjerne.
Rovdyrhat som politisk drivstoff
Ingen steder blir dette tydeligere enn i rovdyrpolitikken. Senterpartiet har bidratt til å gjøre ulven til et nasjonalt hatobjekt og behandlet noen av landets mest truede dyr som om de var skadedyr uten naturlig tilhørighet. I stedet for å dempe konfliktene har partiet dyrket dem. Frykt, sinne og forakt er blitt brukt som politisk drivstoff.
STØTT FAUNA.NO
Vil du være med og styrke Fauna.no?
Enten du følger Fauna.no ofte eller bare stikker innom av og til, kan du støtte arbeidet vårt. Fauna.no skal være på naturens og faunaens parti, løfte fram det som trues, stille kritiske spørsmål og gi plass til saker som ellers lett blir oversett.
Du bestemmer selv hvor mye du vil bidra med.
Åpne Vipps og søk etter 658029.
Søk 658029 i Vipps
Skann med Vipps
Velg beløpet selv
Frivillig engangsstøtte – ingen abonnement eller binding.
Partileder Trygve Slagsvold Vedum foreslo nylig at ulv i beiteprioriterte områder skal kunne skytes uten søknad. Forslaget er ekstremt. Det innebærer i praksis at rettslig kontroll og faglige vurderinger skal vike for avtrekkerfingeren. Et fredet rovdyr skal kunne drepes fordi det befinner seg i et område der politikerne har bestemt at beitenæringen skal ha forrang.
Dette er ikke naturforvaltning. Det er politisk utryddelsesiver.
Ulven er en del av norsk natur, ikke en inntrenger som må be om tillatelse til å krysse menneskeskapte streker på et kart. Likevel opptrer Senterpartiet som om hele landet tilhører jegere, grunneiere og beitenæringen, mens rovdyrene bare tåles dersom de holder seg usynlige, ufarlige og helst døde.
Naturen er mer enn en næringsressurs
Senterpartiets grunnleggende problem er at partiet altfor ofte ser naturen gjennom vinduet på en traktor. Skogen blir tømmer. Myra blir dyrkingsjord. Fjellet blir beiteområde. Elva blir kraftproduksjon. Rovdyrene blir tapstall. Det levende landskapet reduseres til økonomiske interesser og menneskelig utnyttelse.
Når Kjersti Toppe sier at Senterpartiet vil «ta vare på det gode i Norge», må noen spørre hva partiet egentlig regner som godt. Er det godt å presse ulven ned mot et eksistensminimum? Er det godt å kreve stadig flere bjørner, jerver og gauper skutt? Er det godt å la naturen betale prisen hver gang næringsinteresser møter økologiske grenser?
Senterpartiet snakker ustanselig om levende lokalsamfunn, men viser langt mindre interesse for levende økosystemer. Partiet krever plass til mennesker og husdyr over hele landet, samtidig som stadig mindre plass skal avsettes til artene som faktisk hører naturlig hjemme der. Det er en selvmotsigelse partiet aldri har tatt et ærlig oppgjør med.
Ingen naturkatastrofe om Sp faller ut
At et parti nærmer seg sperregrensen, er ikke i seg selv grunn til skadefryd. Men Senterpartiet har selv valgt å gjøre naturfiendtlighet til en av sine tydeligste politiske merkevarer. Partiet har hatt mange muligheter til å modernisere seg, anerkjenne naturkrisen og forstå at distriktene trenger intakte økosystemer – ikke bare friere adgang til å utnytte dem.
I stedet har ledelsen svart med stadig nye krav om skyting, uttak og svekket vern. Hver gang kunnskap, internasjonale forpliktelser eller lovverk stanser den mest ytterliggående rovdyrpolitikken, framstiller Senterpartiet det som et demokratisk problem. Men rettsstaten er ikke et hinder som skal ryddes unna fordi Vedum ønsker flere døde ulver.
Partiet må gjerne kjempe for arbeidsplasser, tjenester og bosetting i hele landet. Det er viktige saker. Men distriktene tilhører ikke Senterpartiet, og naturødeleggelse er ikke distriktspolitikk. Det går utmerket an å forsvare lokalsamfunn uten samtidig å føre krig mot rovdyrene.
Sperregrensen kan bli naturens grense
Norfakta-målingen er bare én måling, og tilbakegangen ligger innenfor feilmarginen. Den er derfor ikke noe endelig bevis på at Senterpartiet er på vei ut. Men 4,4 prosent er likevel et kraftig varsko til et parti som har oppført seg som om naturhensyn kan overkjøres uten politiske kostnader.
Kanskje velgerne er lei av et parti som roper om avmakt mens det forsvarer mektige særinteresser. Kanskje stadig flere ser at naturen ikke kan ofres for å opprettholde gamle driftsformer og kunstig høye konfliktnivåer. Kanskje tiden er i ferd med å løpe fra en politikk der svaret på nesten ethvert møte mellom mennesker og ville dyr er ladd våpen.
Senterpartiet sier at Norge trenger et sterkt Sp. Norsk natur har erfart det motsatte. Jo mer makt partiet har fått, desto hardere har presset vært for å skyte rovdyr, svekke vern og la særinteresser forsyne seg av fellesskapets natur.
Dersom Senterpartiet faller under sperregrensen, vil det være partiets eget ansvar. For naturen kan det bli et etterlengtet pusterom.
