Du ser bare én av sakene

Denne artikkelen er bare én del av dekningen. Som abonnent får du tilgang til alle sakene på fauna.no.

Les alle sakene

  Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern (ARV)  

Norsk rovdyrforvaltning har gjennomgått en dramatisk nedadgående reise siden totalfredningen på 1970-tallet. Det som den gang var et historisk positivt brudd med århundrer av utryddelsespolitikk, har i dag utviklet seg til et regime der terskelen for å skyte ulv, gaupe, bjørn og jerv er lavere enn noen gang i moderne tid.

Vi vet mer enn før, overvåkingen er bedre, lovverket er sterkere – likevel skytes det flere rovdyr, raskere og med svakere begrunnelser. Kravet om at det skal dreie seg om en alvorlig, akutt og pågående skadesituasjon er for lengst frafalt i praksis nå er det nok å fange en bjørn på et viltkamera for å få den skutt. Det er nesten som i filmen «Minority report» hvor Tom Cruise jakter på potensielle forbrytere som ennå ikke har begått noen kriminell handling. Med dessverre, dette er ikke film. Det er helt reelt. 

Overgangen fra fredning til «bestandsmål» er kjernen i problemet. Da Stortinget fastsatte målene, var de ment som et minimumsnivå for å sikre levedyktige bestander. Men i praksis fungerer bestandsmålene nå som et politisk tak: så snart målet er nådd, åpnes det for lisensfelling, også i helnorske revirer og innenfor ulvesonen.

Ida Skjerden er en av mange ildskjeler i Aktivt Rovdyrvern (ARV). Foto: Thor-Ivar Guldberg

Et verneinstrument er blitt et jaktverktøy. Rovdyrprioriterte soner praktiseres som absolutte barrierer som rovdyr ikke må krysse, og påstander om at «det skal ikke være rovdyr i beiteområder» verserer. Det er feil lovfortolkning og et narrativ som får lov å leve i beste velgående, i motsetning til rovdyra, som jo faktisk skal få leve i sine naturlige utbredelsesområder, hilsen Bernkonvensjonen, Bonnkonvensjonen og vår egen naturmangfoldlov. 

STØTT FAUNA.NO

Vil du være med og styrke Fauna.no?

Enten du følger Fauna.no ofte eller bare stikker innom av og til, kan du støtte arbeidet vårt. Fauna.no skal være på naturens og faunaens parti, løfte fram det som trues, stille kritiske spørsmål og gi plass til saker som ellers lett blir oversett.

Støtt med Vipps #658029 Støtte til Fauna.no

Du bestemmer selv hvor mye du vil bidra med.

Åpne Vipps og søk etter 658029.

Søk 658029 i Vipps

QR-kode for støtte til Fauna.no Skann med Vipps Velg beløpet selv

Frivillig engangsstøtte – ingen abonnement eller binding.

Samtidig har språket og definisjonene i forvaltningen endret seg. Vernet av «binne med unger og hennes unger» – en biologisk familiegruppe – er snevret inn til en teknisk vurdering av om ungene fysisk står bak moren på et viltkamera akkurat den dagen. Når ungene har gått noen meter unna, faller vernet bort.

Resultatet er at binner skytes i praksis, selv om lovens intensjon er å beskytte rekrutteringen. Vi ser stadig oftere at statsforvalterne slurver med formuleringene og bare skriver «binner med unger», i stedet for «binner med unger og hennes unger». Ordet «minst» i setningen minst tre helnorske ynglinger av ulv, glimrer stadig vekk også med sitt fravær. En langsom semantisk tilpasning av en rovdyrfiendtlig praksis, der med andre ord.  

For jerven er uthulingen enda tydeligere. Yngletidsvernet skulle være absolutt. Likevel gjennomfører staten årlige «ekstraordinære» hiuttak der mor og valper graves ut og avlives. Det som skulle være et unntak, er blitt et fast forvaltningstiltak – begrunnet med at lisensjakten ikke klarer å holde bestanden nede på de politisk vedtatte målene.

Den teknologiske utviklingen har også endret terskelen for felling. Der man tidligere måtte dokumentere ferske skader, tolkes nå et MMS-bilde av en ulv som «tilstrekkelig skadepotensial». Fellingstillatelser gis på minutter. Kravet om at andre tiltak skal være forsøkt, skyves til side fordi rovdyret er «der akkurat nå».

Vi står dermed i et paradoks: Aldri har vi hatt bedre kunnskap om økologi, genetikk og bestandsdynamikk. Aldri har vi hatt et sterkere lovverk for naturmangfold. Likevel har forvaltningen beveget seg tilbake mot en praksis som minner mer om 1800-tallets kontrollregime enn moderne naturforvaltning.

Spørsmålet er ikke om vi vet bedre enn i 1845. Det gjør vi. Spørsmålet er hvorfor vi ikke handler bedre.

Meld deg på nyhetsbrevet

Meld deg på Faunas gratis nyhetsbrev for å holde deg oppdatert om saker publisert på fauna.no.

Vi spammer ikke! Les vår personvernerklæring.

Takk for at du leser Fauna.no. BLI ABONNENT: Som abonnent (FAUNA+) støtter du redaksjonens arbeid. Send oss gjerne tips om saker til vår e-post: fauna@fauna.no. Send eventuelt kryptert melding via Telegram eller WhatsApp til 95844091.