Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Åtte regionale rovviltnemnder har en sentral rolle i forvaltningen av ulv, bjørn, jerv og gaupe. Mens nemndene trekker opp rammene regionalt, er det Statsforvalteren som gjennomfører mye av den praktiske rovviltforvaltningen.
Forvaltningen av de store rovdyrene i Norge er delt mellom flere offentlige organer. To av de viktigste på regionalt nivå er rovviltnemndene og Statsforvalteren.
Norge er delt inn i åtte rovviltregioner. Hver region har en politisk oppnevnt rovviltnemnd som skal bidra til at den nasjonale rovviltpolitikken gjennomføres regionalt.
Nemndene arbeider med forvaltningen av gaupe, jerv, ulv og bjørn og skal blant annet utarbeide regionale forvaltningsplaner for rovvilt.
Bestemmer kvoter
Rovviltnemndene har myndighet til å fastsette kvoter for jakt og felling når bestandene ligger på eller over de fastsatte bestandsmålene og vilkårene for dette ellers er oppfylt. Det betyr at nemndene kan få stor betydning for hvor mange rovdyr som kan felles i den enkelte region.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Forvaltningsplanene skal også beskrive hvordan regionene skal håndtere den todelte målsettingen i norsk rovviltpolitikk: Norge skal både sikre levedyktige bestander av rovdyr og legge til rette for husdyrhold og beitebruk.
Nemndene prioriterer også bruken av forebyggende og konfliktdempende tiltak. Informasjon om møter, vedtak og regionale forvaltningsplaner blir publisert gjennom rovviltnemndenes og Statsforvalterens nettsider.
Statsforvalteren gjennomfører vedtakene
Mens rovviltnemndene blant annet legger de regionale rammene for forvaltningen, står Statsforvalteren for mye av det praktiske arbeidet.
Statsforvalteren administrerer blant annet kvotejakt på gaupe og lisensfelling av rovdyr. Embetene behandler også søknader om skadefelling når fredet rovvilt gjør skade på husdyr eller tamrein.
En annen viktig oppgave er behandlingen av søknader om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av fredet rovvilt.
Statsforvalteren fordeler også penger til forebyggende og konfliktdempende tiltak. Det kan blant annet være tiltak som skal redusere risikoen for at sau og andre beitedyr blir tatt av rovdyr.
Flere statsforvalterembeter fungerer samtidig som sekretariat for en eller flere av rovviltnemndene.
Flere nivåer i forvaltningen
Rovviltnemndene og Statsforvalteren er bare deler av det norske systemet for rovviltforvaltning.
Miljødirektoratet har en sentral rolle på nasjonalt nivå og kan blant annet fatte vedtak om felling når rovviltnemndene ikke har myndighet til dette. Direktoratet er også klageinstans for flere vedtak.
Statens naturoppsyn, SNO, har på sin side en viktig rolle ute i felt. SNO følger opp meldinger om rovvilt, gjennomfører og kvalitetssikrer bestandsregistreringer og undersøker husdyr og tamrein når det er mistanke om at de er drept eller skadet av rovdyr.
Resultatene fra bestandsovervåkingen er avgjørende for forvaltningen. Det er de dokumenterte bestandstallene som brukes når myndighetene vurderer om bestandsmålene er nådd og dermed hvilken myndighet rovviltnemndene har til å fastsette fellingskvoter.
Politiske nemnder
Rovviltnemndene skiller seg fra ordinære statlige forvaltningsorganer ved at de består av politisk oppnevnte medlemmer.
Ordningen skal gi regional politisk medvirkning i et område som gjennom mange år har vært preget av sterke konflikter mellom hensynet til rovdyrbestandene, beitenæringene og andre interesser.
Samtidig er nemndenes myndighet begrenset av blant annet naturmangfoldloven, rovviltforskriften, bestandsmålene Stortinget har vedtatt og Norges internasjonale forpliktelser.
Dermed kan ikke rovviltnemndene fritt bestemme hvor mange ulver, bjørner, jerver eller gauper som skal finnes eller felles.
Det regionale handlingsrommet avhenger blant annet av hvordan bestandene ligger an i forhold til de politisk fastsatte bestandsmålene.
