Norge har ikke mangel på organisasjoner som skal tale rovdyrenes sak. Det er snarere overflod. Likevel er det påfallende hvor lite dette mangfoldet har å si når rovdyrpolitikken faktisk skal formes.
LEDER – fauna.no
Det er ikke mangel på engasjement som er problemet. Det er mangel på gjennomslag.
Norsk naturvern har i årevis bygget seg ut i stadig flere organisasjoner, stiftelser og lokallag som alle sier de kjemper for rovdyr. Noen driver med rettssaker, andre med opplysningsarbeid, atter andre med aksjoner og kampanjer. Summen burde i teorien være en solid stemme i den norske opinionen. I praksis er den fragmentert, ofte usynlig for folk flest, og sjelden det som avgjør en debatt. Noen grupper på Facebook fremstår som vernere, men har bakmenn med skumle hensikter.
Dette er ikke en kritikk av at noen bryr seg om rovdyr. Det er en kritikk av hvor lite det brede spekteret av organisasjoner klarer å omsette engasjementet til faktisk innflytelse. Når en sak om ulvekvoter eller beiteprioritering skal avgjøres, er det sjelden rovdyrorganisasjonenes argumenter som setter dagsordenen. Det er bondelag, jegerforbund og lokalpolitikere med rovdyrskepsis som ofte dominerer debatten, mens vernesiden virker spredt på for mange avsendere til at noen av dem blir stemmen folk lytter til. når det gjelder ulv, bjørn, jerv og gaupe. Det finnes imidlertid unntak.
Resultatet er et paradoks. Norge har trolig flere organisasjoner som formelt jobber for rovdyrvern enn de fleste sammenlignbare land. Samtidig er norsk rovdyrpolitikk blant de mest restriktive i Europa, og oppslutningen om et levedyktig antall store rovdyr er lav i store deler av befolkningen. Om organisasjonene faktisk hadde vært den kraften i opinionen som antallet skulle tilsi, burde dette bildet sett annerledes ut. Eller er det slik at de mange rene verneorganisasjonene er for miniatyrer å gjøre, og at det eneste de gjør er å klage og skrive på Facebook.
Noe av forklaringen ligger trolig i konkurransen om oppmerksomhet, medlemmer og midler som gjelder rovdyr. Når mange små aktører kjemper om det samme rommet, blir budskapene ofte overlappende i stedet for utfyllende, og kreftene som burde gått til å bygge tillit og kunnskap hos folk uten en ferdig mening om rovdyr, går i stedet til å holde egen organisasjon i live.
Det trengs ikke flere organisasjoner som sier det samme til de samme allerede overbeviste. Det trengs færre stemmer som er tydeligere, bedre forankret i forskning og bedre til å møte folk som faktisk lever med rovdyr tett innpå seg, ikke bare de som støtter saken fra en armlengdes avstand. Fra en balkong på Oslo vest.
Ingen nevnt, ingen glemt. Men det er på tide at rovdyrvernet i Norge stiller seg selv spørsmålet om alle disse organisasjonene faktisk styrker saken, eller om de i praksis svekker den ved å spre den tynt. Bør de egentlig ringe hverandre og diskutere en større sammenslåing.
Rovdyrmotstanderne har en klar agenda: Mange uføretrygdede og bondeaksjonister fyller Facebook med rovdyrhat og konspirasjonsteorier. Senterpartiet angriper forvaltningen med klare stemmer og harde ord, både sentralt og lokalt, og får stor backing fra sine organisasjoner i landbruket. Ofte uten å bli imøtegått, og kanskje er belastningen for stor når rovdyraksjonister blir hetset og frosset ut lokalt.