Fred villreinen – jakt og jegere del av problemet

  LEDER – fauna.no  

Når villreinen flykter fra mennesker, er svaret fra forvaltningen stadig oftere at mennesker må holde seg unna. Turister skal styres, stier legges om, hyttebygging begrenses og ferdsel reduseres. Alt dette kan være nødvendige tiltak. Men samtidig opprettholdes en aktivitet som vanskelig kan beskrives som annet enn den mest direkte formen for menneskelig forstyrrelse: Vi oppsøker villreinen med rifle for å drepe den. Likevel omtales jakta fortsatt som en del av løsningen. Det er på tide å si det høyt: Jakta er også en del av villreinens problem.

Norges Jeger- og Fiskerforbund argumenterer for at bærekraftig jakt er nødvendig som et kunnskapsbasert forvaltningsverktøy. Dette synet er så innarbeidet i norsk viltforvaltning at selve premisset sjelden diskuteres. Man spør hvor mange dyr som skal skytes, hvordan kvoten skal fordeles og hvilke dyr som bør tas ut. Langt sjeldnere spør man hvorfor en vill art overhodet skal være avhengig av at mennesker hvert år regulerer bestanden med gevær.

Villreinen har eksistert i våre fjellområder lenge før det fantes jaktkvoter, bestandsplaner og villreinnemnder. Bestander av ville dyr reguleres naturlig gjennom tilgang på mat, reproduksjon, sykdom, værforhold, konkurranse og predasjon. Når det blir mange dyr i forhold til matgrunnlaget, går kondisjonen ned, færre kalver kan overleve og dødeligheten kan øke. Dette kan fremstå brutalt sett med menneskelige øyne, men det er ikke et sammenbrudd i naturen. Det er naturens måte å regulere en bestand på.

Argumentet om at villreinen «må reguleres» av mennesker bør derfor ikke behandles som en biologisk sannhet. Det er et forvaltningsvalg. Vi har valgt å holde villreinbestandene innenfor størrelser vi mener er hensiktsmessige, og vi har valgt jakt som det viktigste virkemiddelet. Det betyr ikke at villreinen er avhengig av jakta for å eksistere.

Tvert imot bør vi våge å spørre hva denne jakta gjør med dyrene.

Villrein er blant de dyrene i norsk natur som reagerer sterkest på mennesker. Den kan endre trekkmønster, forlate beiteområder og holde stor avstand til ferdsel. Dette brukes med rette som argument for å beskytte viktige leveområder. Men årsaken til denne ekstreme skyheten diskuteres forbausende lite. Et dyr som gjennom generasjon etter generasjon er blitt oppsøkt, forfulgt og drept av mennesker, har ingen grunn til å oppfatte oss som ufarlige.

Vi skal være forsiktige med å hevde at jakta alene forklarer villreinens frykt. Villrein er et byttedyr og har naturlig fluktatferd. Men forskning viser at jaktpress og historien til bestandene påvirker hvordan rein reagerer på mennesker. Det finnes dokumenterte forskjeller i fluktavstand mellom bestander, og studier har vist endringer i reaksjonsmønster etter at jakt er blitt innført. Det burde være mer enn nok til at jakta fikk en langt mer sentral plass i diskusjonen om menneskelig forstyrrelse.

Likevel oppstår et merkelig skille i den offentlige debatten. Turisten med kamera blir en forstyrrelse. Skiløperen blir en forstyrrelse. Hyttefolk blir en forstyrrelse. Men jegeren, som aktivt leter etter flokken for å komme innenfor skuddhold, omtales som forvalter.

Det er vanskelig å forsvare denne forskjellsbehandlingen dersom villreinens interesser faktisk skal stå først.

Norsk villrein er dessuten i en situasjon som burde gjøre jaktspørsmålet enda mer påtrengende. Villrein på fastlandet står på Norsk rødliste som nær truet. Norge har mer enn 90 prosent av den europeiske villreinen og dermed et helt spesielt internasjonalt ansvar for arten. Tilstanden i flere av de viktigste villreinområdene er dårlig, leveområdene er oppstykket og gamle trekkveier er stengt eller sterkt påvirket av menneskelig aktivitet.

Når en rødlistet norsk ansvarsart sliter, burde fredning være blant de første tiltakene som diskuteres. I stedet brukes det store ressurser på å planlegge hvordan arten fortsatt skal kunne beskattes.

Det er også grunn til å utfordre forestillingen om at menneskelig bestandsregulering er nødvendig fordi naturen ellers vil produsere «for mange» dyr. Dersom villreinen blir så tallrik at beitegrunnlaget begrenser bestanden, vil det påvirke reproduksjon, kroppsvekt og overlevelse. Bestanden vil ikke fortsette å vokse uendelig. Naturen regulerer gjennom konsekvensene av begrensede ressurser.

Ja, enkelte dyr kan sulte. Andre kan dø av sykdom eller under harde vintre. Slik fungerer ville bestander. Dersom målet er at villreinen faktisk skal være vill, kan ikke utgangspunktet samtidig være at mennesker skal kontrollere hvor mange dyr som skal leve og hvor mange som skal dø hvert eneste år.

Dette blir særlig problematisk fordi mennesket allerede har grepet inn i nesten alle andre deler av systemet. Vi har delt opp leveområdene med veier, jernbane, kraftanlegg, hytter og annen infrastruktur. Vi har holdt bestandene av store rovdyr på lave nivåer eller fjernet dem fra store deler av villreinens leveområder. Deretter bruker vi det menneskeskapte landskapet og fraværet av naturlige predatorer som begrunnelse for at jegeren må overta reguleringen.

Det er en sirkel vi selv har skapt.

Fauna mener derfor at Norge bør gjøre noe langt mer ambisiøst enn å opprette noen få jaktfrie soner: Villreinen bør fredes mot ordinær jakt i kanskje 50 år.

En slik fredning vil gi oss noe norsk villreinforvaltning nesten aldri har hatt mulighet til å studere: hvordan bestandene utvikler seg over flere generasjoner uten årlig jaktpress. Vi kan følge bestandsstørrelse, kondisjon, reproduksjon, naturlig dødelighet, arealbruk og ikke minst reaksjonen på mennesker. Dersom påstanden er at jakta ikke har noen vesentlig betydning for villreinens frykt og arealbruk, bør et langvarig fravær av jakt være en av de beste måtene å undersøke det på.

Dette betyr ikke at myndighetene aldri kan gripe inn. Akutte sykdomsutbrudd eller helt ekstraordinære situasjoner kan kreve tiltak. Men slike inngrep bør være nettopp unntak, ikke begrunnelsen for å opprettholde rekreasjonsjakt som permanent forvaltningssystem.

En 50-årig fredning vil også tvinge fram en mer grunnleggende diskusjon om hva vi egentlig mener med å bevare villrein. Skal målet være å opprettholde en bestand som mennesker teller, regulerer og beskatter år etter år, eller skal målet være å gi en vill art størst mulig anledning til å fungere som en vill art?

For Fauna er svaret enkelt.

Villreinen eksisterer ikke for å produsere et jaktbart overskudd. Den finnes ikke for å levere kjøtt, jaktkort eller opplevelser. Den er en del av norsk natur og har en verdi uavhengig av hva mennesker kan høste av den.

Vi har jaktet villrein i århundrer. Vi har presset den tilbake, delt opp fjellområdene den lever i og lært den at mennesker kan være livsfarlige. Når den så flykter fra oss, behandler vi frykten som et problem som skal løses ved å regulere nesten all annen menneskelig aktivitet.

Den virkelig vanskelige diskusjonen har vi hittil i stor grad unngått.

Hva om det første mennesket som burde holde seg unna villreinen, er det mennesket som kommer med gevær?

Det er på tide å gi villreinen fred.