Gulowsen ute: Slik vokste striden i forbundet

Truls Gulowsen er ute som leder i Naturvernforbundet etter at et knapt flertall i landsstyret mistet tilliten til ham. Bak ligger en arbeidsmiljøkonflikt som ble offentlig kjent i vår, men som hadde pågått lenge. Avgangen har også utløst intern protest.

Truls Gulowsens fem år som leder i Naturvernforbundet fikk en brå slutt i slutten av august. Etter et ekstraordinært møte i landsstyret konstaterte han at et knapt flertall ikke lenger hadde tillit til ham som leder. Gulowsen valgte deretter å trekke seg. Formelt ble han dermed ikke avsatt, men tillitstapet gjorde det i praksis umulig for ham å fortsette.

Bak avgangen ligger en konflikt om arbeidsmiljø og ledelse som hadde utviklet seg over tid. Naturvernforbundets fungerende leder Pernille Bonnevie Hansen har i etterkant vært tydelig på organisasjonens forklaring: Det har vært personalsaker knyttet til Gulowsen som har gjort det vanskelig for organisasjonen å gjøre jobben sin.

Ifølge Hansen har konflikten ikke dreid seg om politiske eller faglige uenigheter, men om de ansattes rett til et trygt arbeidsmiljø. Gulowsen selv beskriver saken annerledes. Han erkjenner at det har vært arbeidsmiljøproblemer og friksjon, men mener problemene kunne vært løst gjennom bedre dialog, tydeligere interne prosesser og en bedre kultur for tilbakemeldinger.

Konflikten ble offentlig i vår

For offentligheten ble problemene for alvor kjent i overgangen mellom april og mai. Aftenposten skrev da at ansatte hadde opplevd Gulowsens kommunikasjonsform som blant annet lite motiverende, lite tillitvekkende og til tider skremmende. Opplysningene kom fram i forbindelse med Naturvernforbundets arbeid med arbeidsmiljøet, og det ble samtidig kjent at Gulowsen fikk ekstern veiledning om kommunikasjonen sin og hvordan den kunne bli oppfattet.

Gulowsen avviste ikke at ansatte kunne ha opplevd ham på denne måten. Han beklaget offentlig at enkelte ansatte hadde opplevd ham som skremmende, samtidig som han understreket at dette aldri hadde vært hensikten. På dette tidspunktet fortsatte han likevel som leder, og saken framsto utad som en alvorlig intern arbeidsmiljøkonflikt som organisasjonen forsøkte å håndtere.

Konflikten forsvant imidlertid ikke. Gjennom våren og sommeren fortsatte arbeidsmiljøproblemene å være et tema internt. Et tegn på dette kom i juni, da Naturvernforbundet i Innlandet arrangerte en samling for fylkesstyret og lokallagene. På programmet sto en egen orientering om «utfordringer i sekretariatet». Det viser at saken på dette tidspunktet var kjent og diskutert også utenfor den aller innerste kretsen rundt sentralledelsen.

Samtidig var det få ytre tegn på at Gulowsens posisjon sto foran et sammenbrudd. Han fortsatte gjennom sommeren som en av landets mest profilerte naturvernere og uttalte seg på vegne av Naturvernforbundet i en rekke store saker.

To ulike beskrivelser av konflikten

Da bruddet til slutt kom, ble forskjellen mellom Gulowsens og Naturvernforbundets framstilling tydelig. Gulowsen skrev etter landsstyremøtet at et flertall ikke lenger hadde tillit til ham. Han viste til arbeidsmiljøutfordringer i sekretariatet, men mente selv at disse kunne vært håndtert på en annen måte. Han ga også uttrykk for skuffelse over det han oppfattet som en fortelling om at han hadde vært en leder som var for hard mot sekretariatet.

Naturvernforbundets ledelse la på sin side hovedvekten på arbeidsgiveransvaret og situasjonen for de ansatte. Pernille Bonnevie Hansen, som nå fungerer som leder, har sagt at personalsakene knyttet til Gulowsen hadde gjort det vanskelig for organisasjonen å gjøre jobben sin. Hun avviser samtidig at det først og fremst lå politiske eller faglige motsetninger bak oppgjøret.

Dermed står organisasjonen igjen med to forskjellige bilder av hva som førte fram til tillitsbruddet. Det er ikke nødvendigvis motstrid mellom dem på alle punkter: Begge sider erkjenner at det har vært problemer i arbeidsmiljøet. Uenigheten gjelder i større grad hvor alvorlig Gulowsens rolle skal vurderes, hvordan problemene burde vært håndtert og om konflikten kunne vært løst uten at lederen måtte gå.

Et knapt flertall avgjorde

At det bare var et knapt flertall i landsstyret som mistet tilliten til Gulowsen, er vesentlig. Landsstyret er Naturvernforbundets øverste organ mellom landsmøtene og består både av sentralstyret og representanter fra fylkeslag og tilknyttede organisasjoner. Sentralstyret har på sin side et særskilt ansvar for driften av organisasjonen og sekretariatet. Arbeidsmiljøkonflikten berørte dermed direkte forholdet mellom organisasjonens valgte ledelse og den administrative delen av Naturvernforbundet.

Den nøyaktige stemmefordelingen er ikke offentlig kjent, men Aftenposten omtaler flertallet som knapt. Det betyr samtidig at en betydelig del av landsstyret enten ønsket at Gulowsen skulle fortsette eller ikke støttet konklusjonen om manglende tillit. Det gjør avgangen til mer enn et ordinært lederskifte: Den synliggjør en reell intern uenighet om hvordan konflikten er blitt vurdert og håndtert.

Trekker seg fra landsstyret i protest

At avgjørelsen ikke samlet organisasjonen, ble tydelig allerede dagen etter Gulowsens avgang. Thomas Cottis, landsstyrerepresentant fra Innlandet og en mangeårig profil i miljøbevegelsen, varslet at han trekker seg fra landsstyret som følge av behandlingen av saken.

Cottis rettet kritikken mot både sentralstyret og landsstyret. Han skrev at synet flertallet i de to organene har på ledelse og ansvar gjør det for vanskelig for ham å fortsette. Uttalelsen viser at konflikten ikke bare står mellom Gulowsen og ansatte i sekretariatet, men også har skapt uenighet mellom de tillitsvalgte som har hatt ansvaret for å håndtere saken.

Ut over Cottis’ reaksjon har det foreløpig kommet få detaljerte offentlige uttalelser fra de øvrige medlemmene av sentralstyret og landsstyret om hvordan de vurderte Gulowsens ledelse eller hvorfor de stemte som de gjorde. Den tydeligste offentlige begrunnelsen fra organisasjonens ledelse er derfor den Pernille Bonnevie Hansen har gitt om arbeidsmiljøet og personalsakene.