I løpet av de siste ukene har en rekke skadefellingssøknader på bjørn blitt avslått. Det er i seg selv ikke oppsiktsvekkende, men skadefelling er ment å være siste utvei. Det som derimot er oppsiktsvekkende, er mønsteret som trer frem når man ser sakene samlet: manglende dokumentert skade, dårlig vedlikehold av rovviltavvisende gjerder (i Lierne), ubenyttede forebyggingsmidler og et stadig sterkere press fra beitenæringen for å få gjennomslag for felling – også av binner med unger (i Grong).
Av Ida Skjerden, Aktivt Rovdyrvern
Dette er ikke bare et forvaltningsproblem. Det er et demokratisk problem. Og det er et naturforvaltningsproblem av de sjeldne.
I Bardu ble det søkt om skadefelling etter én saueskade. I Tynset ble det søkt om felling etter at en bjørn var sett på viltkamera – uten én eneste skade. I Grong ble det søkt om å felle en binne med unger etter to skader. I Østre Namdal reinbeitedistrikt ble det søkt om felling uten skader i det hele tatt.
I Nesset og Lierne ble det sendt inn flere søknader etter skader innenfor rovviltavvisende gjerder som ikke var vedlikeholdt, til tross for at det var gitt midler til nettopp dette. Statsforvalterens befaring avdekket avvik fra standard, dårlig vedlikehold og manglende oppfølging. Likevel ble det fremmet nye søknader – og nye krav om felling.
I alle disse sakene kom myndighetene til samme konklusjon: Avslag.
Og det er riktig. Det er lovlig. Det er faglig. Det er nødvendig.
Myndighetene viser ryggrad – og det fortjener anerkjennelse
Statsforvalteren og Miljødirektoratet har i disse sakene gjort jobben sin. De har stått i presset, fulgt lovverket og vurdert fakta. De har avvist gjentatte søknader som ikke oppfyller kravene i naturmangfoldloven og rovviltforskriften. De har sagt nei når det ikke forelå skade, og nei når forebyggende tiltak ikke var gjennomført.
Dette er ikke bare en formalitet. Det er selve fundamentet for en kunnskapsbasert forvaltning.
Men samtidig vokser et annet problem
For parallelt med at myndighetene gjør jobben sin, øker presset fra deler av beitenæringen. Et press som ikke handler om dokumenterte skader, men om et ønske om å slippe ansvar – og samtidig beholde alle fordelene.
Vi ser en næring som i en del tilfeller ikke vedlikeholder rovviltavvisende gjerder, selv om midler er gitt, ikke bruker tilgjengelige midler til konfliktdempende tiltak, slipper dyr i rovviltprioriterte områder uten tilstrekkelig tilsyn, krever felling av binner med unger og ønsker rovviltfrie områder, full erstatning, jaktmuligheter og subsidier – samtidig.
Dette er ikke bærekraftig. Det er ikke rimelig. Og det er ikke i tråd med samfunnskontrakten som ligger til grunn for norsk rovviltforvaltning.
Når skadefelling blir førstevalg, mister vi noe grunnleggende
Skadefelling er ment å være siste utvei. Men i flere av sakene som nå avslås, fremstår det som om skadefelling er blitt første utvei – og i noen tilfeller eneste utvei beitenæringen er villig til å akseptere.
Når forebygging nedprioriteres, når gjerder ikke vedlikeholdes, når midler ikke brukes, og når skader innenfor dårlig vedlikeholdte gjerder brukes som argument for å felle fredet rovvilt, da er det ikke bjørnen som er problemet. Da er det forvaltningen av beitedriften som er problemet.
Ansvarsspørsmålene
Hvorfor skal fellingsvedtak brukes som plaster på såret for en selvforskyldt manglende forebygging som det ovenikjøpet er gitt midler til? Hvorfor skal fellingskvoter og nødparagrafer kompensere for dårlig vedlikehold? Hvorfor skal binner med unger skytes fordi gjerder ikke er strammet opp eller på bakgrunn av 2 saueskader? Hvorfor skal fellingslag rykke ut når midler til forebygging står ubrukt?
Dette er ikke spørsmål om å være for eller mot beitenæringen. Det er et spørsmål om ansvar. Om rettferdighet. Om naturforvaltning som faktisk fungerer.
Myndighetene må stå i dette presset – og vi må støtte dem
Det er avgjørende at Statsforvalteren og Miljødirektoratet fortsetter å stå imot urimelige krav. At de fortsetter å kreve dokumentert skade. At de fortsetter å kreve at forebyggende tiltak faktisk er gjennomført. At de fortsetter å beskytte binner med unger.
For dette handler ikke bare om bjørn. Det handler om rettsstaten. Om naturmangfoldet. Om troverdigheten til norsk rovviltforvaltning.
Og det handler om at vi ikke kan tillate at enkelte aktører får både i pose og sekk – rovviltfrie områder, full erstatning, jaktmuligheter, subsidier og fritak fra ansvar.
Naturen tåler det ikke. Forvaltningen tåler det ikke. Og demokratiet tåler det ikke.
Fakta i denne kronikken bygger på tilgjengelige offentlige kilder og forvaltningspraksis. Lesere oppfordres til å kontrollere enkeltsaker i åpne kilder.
