Miljødirektoratet vil innføre strenge krav til hvordan småbåthavner og opplagsplasser håndterer båtvask, bunnstoff og pussestøv i både indre og ytre Oslofjord.
Forslaget kan gi millionregning til større havner, men også kraftig kutt i utslipp av kobber, miljøgifter og mikroplast. Nå inviteres båthavner, kommuner og båtfolk til å mene sin mening – før fristen 1. mars 2026.
Miljødirektoratet foreslår en egen forskrift som skal tvinge større småbåthavner og opplagsplasser i Oslofjorden til å samle opp og rense både spylevann, bunnstoffrester og pussestøv. Forslaget retter seg mot havner med minst 200 båtplasser, men myndighetene åpner for å stramme inn også mot mindre anlegg. Nå ligger høringen ute – og innen 1. mars 2026 må både båtfolk, havner og kommuner si hva de mener om de nye kravene.
Nye krav til båthavnene
Miljødirektoratet har lagt frem et detaljert forslag til forskrift som skal begrense forurensning fra småbåthavner og opplagsplasser langs hele Oslofjorden, fra svenskegrensen til grensen mot Agder og ut til territorialgrensen. Forslaget retter seg mot havner og opplagsplasser med minst 200 båtplasser, men statsforvalteren kan også trekke inn mindre anlegg dersom forurensningen vurderes som klart skadelig eller til betydelig ulempe.
Regelverket er avgrenset til nye utslipp fra vedlikehold av fritidsbåter, som spyling, vask, skraping og sliping, og omfatter ikke historisk forurensning som allerede ligger i sedimentene. Småbåthavn, opplagsplass, småbåt, båtplass og avvirket materiale er definert i forskriftsteksten for å klargjøre hvilke anlegg og aktiviteter som blir omfattet.
Hva havnene faktisk må gjøre
Kjernen i forslaget er at større småbåthavner og opplagsplasser skal hindre at bunnstoffrester og pussestøv havner i fjorden, på bakken eller i nærliggende vassdrag. Alt fast materiale som løsner ved pussing, sliping, skraping og børsting – inkludert begroing – skal samles opp og leveres inn som avfall til godkjent mottak.
I tillegg skal all høytrykksspyling av båter skje på en tydelig avgrenset spyleplass med tett dekke, der spylevannet samles opp og renses før det slippes ut. Forslaget åpner for ulike tekniske løsninger, fra faste anlegg med sedimentasjonsbasseng, sandfang og filter til mobile systemer med flyttbare plater og separate rensetanker. Avfallet som oppstår når spylevann renses, skal også leveres til lovlig avfallsanlegg.
Forskriften legger ansvaret direkte på den som eier eller driver småbåthavn eller opplagsplass. Det er også foreslått meldeplikt: alle anlegg som omfattes må sende inn informasjon til statsforvalteren om plassering, antall båtplasser, eier- og driftsforhold og hvordan båtpuss og spyling utføres i dag.
Hvorfor Oslofjorden er målskive
Bakgrunnen for forskriftsforslaget er en kombinasjon av dårlig miljøtilstand i Oslofjorden og ny kunnskap om utslipp fra småbåthavner. Båtlivsundersøkelsen fra 2023 viser at rundt 40 prosent av landets fritidsbåtpark ligger i Oslofjorden, anslått til cirka 430.000 båter, hvor om lag 175.000 bruker bunnstoff som beskytter skrogene mot begroing. Estimater tyder på at fjorden årlig mottar rundt 47 tonn kobber fra småbåthavnene alene, i tillegg til andre miljøfarlige stoffer og mikroplast.
Bunnstoff trekkes frem som den viktigste kilden til forurensning knyttet til fritidsbåter, foran drivstoff, maling, olje og løsemidler. Kobber og sink i bunnstoff fungerer som biocider som hindrer alger, rur og slim på skroget, men kan bygge seg opp i sedimentene og skade marine økosystemer når stoffene lekker ut både i vannet og på land ved vedlikehold. Gamle lag med tributyltinn, som har vært forbudt siden 2003, bidrar fortsatt til funn av dette svært giftige stoffet i undersøkelser.
Spyling, pussing og usynlige utslipp
I utredningene som ligger bak forslaget pekes høytrykksspyling av båter på land ut som den enkeltaktiviteten som gir høyest utslipp av biocider fra bunnstoff, særlig der maling og belegg er sprukket og slitt. Spyling skjer typisk om høsten når båtene tas opp, men også om våren og periodevis gjennom båtsesongen.
Også overflatebehandling bidrar til utslipp: pussing, sliping, skraping og børsting løser opp og sprer finpartikler og bunnstoffrester til sjø, jord, elver og luft. Mye av denne spredningen skjer diffust, og det er vanskelig å tallfeste totalmengden. Undersøkelser fra småbåthavner både i Oslofjorden og andre deler av landet viser likevel høye konsentrasjoner av kobber, sink, mikroplast og rester av TBT i spylevann og pussestøv.
Kostnadene – og hvem som må betale
Å samle opp og rense spylevann trekkes frem som det klart mest kostnadskrevende tiltaket i pakken som foreslås. Beregninger fra Mepex anslår at investeringer i slike anlegg vil ligge mellom 600.000 og 1.100.000 kroner per havn, avhengig av størrelse, teknisk løsning og behov for tilpasninger til større båter eller flere spyleplasser. Utgiftene kommer i tillegg til løpende driftskostnader for filterbytte, analyser og håndtering av slam og avfall.
Regnestykkene viser at kostnader per båt faller jo større havnen er. I en havn med 200 plasser er årlige driftskostnader anslått til omtrent 170 kroner per båt, mens totalkostnaden per båt – inkludert investeringer fordelt over tid – er beregnet til mellom 520 og 800 kroner i året. I havner med 100 plasser kan beløpet øke til mellom 890 og 1450 kroner per båt. For mindre anlegg peker utredningen på at samarbeid mellom flere havner og bruk av mobile renseløsninger kan være mer realistisk.
For oppsamling av pussestøv med støvsuger og levering som farlig avfall er kostnadsnivået betydelig lavere. For en havn med 50 vinteropplagsplasser er årlige utgifter beregnet til mellom 5 000 og 10 000 kroner. I Oslo finnes det dessuten en egen støtteordning som dekker inntil hele investeringskostnaden for renseløsninger og miljøtiltak i småbåthavner, med mål om å kutte utslipp av miljøgifter og mikroplast.
Hvor stor utslippsreduksjon kan oppnås
Miljømyndighetene understreker at det ikke finnes full oversikt over hvor stor del av totalbelastningen i Oslofjorden som stammer fra småbåthavner. Flere kilder bidrar til miljøgifter og mikroplast, og effekten av å regulere bare denne sektoren er derfor ikke entydig dokumentert. Samtidig ligger det konkrete anslag på hva tiltakene kan utrette.
Med en nedre grense på 200 båtplasser i forskriften er det beregnet at rundt 104 småbåthavner med til sammen 36.000 båter vil omfattes. Dersom alle gjennomfører kravene om oppsamling og rensing, er det anslått at årlige utslipp kan reduseres med opptil 7,8 tonn kobber, 180 kilo mikroplast og 784 gram TBT. Om grensen senkes til 100 båter, vil utslippskuttet bli større, men kostnaden per båteier stige betydelig.
Høringsløpet og videre prosess
Forskriften er foreslått innarbeidet som et eget kapittel i forurensningsforskriften, der statsforvalteren får rollen som forurensningsmyndighet med ansvar for tilsyn, eventuelle unntak og gebyrer for kontroll. Modellen er lagt opp som en «selvbærende» ordning: så lenge havnene følger forskriften, trenger de ikke særskilt utslippstillatelse, og forvaltningen kan bruke mer ressurser på kontroll enn saksbehandling.
Meldeplikten er foreslått satt til å tre i kraft 1. januar 2027, et halvt år før hovedkravene. Småbåthavner og opplagsplasser som blir omfattet, skal sende inn melding til statsforvalteren innen seks måneder fra de omfattes, og ha oppfylt kravene senest ett år etter. De øvrige bestemmelsene foreslås gjeldende fra 1. juli 2027, slik at forskriften får virkning fra båtsesongen samme år.
Høringen gjennomføres elektronisk, og alle uttalelser skal leveres via Miljødirektoratets nettside innen 1. mars 2026. Saksdokumentene, inkludert fullt høringsnotat og forskriftsutkast, er publisert sammen med høringsnummeret 2025/3344. Spørsmål til høringen kan rettes til utpekt kontaktperson i direktoratet, og alle innspill vil være offentlig tilgjengelige på høringssiden.
