Dersom vinterens lisensfelling på ulv faktisk fører til at Norge ikke når bestandsmålet slik Miljødirektoratet advarer om, er det særlig tre rettslige nivåer som kan bli berørt: naturmangfoldloven, rovviltforskriften og Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen.
Naturmangfoldloven
Naturmangfoldloven stiller både et generelt krav om levedyktige bestander og spesifikke vilkår for felling av truede arter som ulv.
- § 5: Forvaltningsmålet er at arter skal finnes i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder; ulv er rødlistet og ekstra sårbar ved lave bestandsmål.
- § 18: Lisensfelling kan bare tillates dersom visse formål er oppfylt (f.eks. skadeforebygging eller andre tungtveiende offentlige interesser), og fellingen ikke truer bestandens overlevelse, samt at formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.
Dersom et vedtak om lisensfelling faktisk bidrar til at bestanden kommer under vedtatt bestandsmål, kan det argumenteres for at vilkåret om at uttaket «ikke skal true bestandens overlevelse» ikke er oppfylt, og at forvaltningen dermed beveger seg på kollisjonskurs med naturmangfoldloven.
Les departementets svar i saken nederst i artikkelen.
Rovviltforskriften og politisk vedtatt bestandsmål
Rovviltforskriften regulerer lisensfelling av ulv med henvisning til naturmangfoldloven og det politisk fastsatte bestandsmålet.
- Lisensfelling skal skje innenfor rammer der bestandsmålet (antall årlige ulvekull) fortsatt kan oppnås.
- Høyesterett har lagt til grunn at det er et helt sentralt premiss for lovlig felling at bestandens overlevelse ikke trues, og at bestandsmålet faktisk nås.
Hvis Miljødirektoratets scenario slår til – at felling av Julussa gjør sjansen for måloppnåelse under 50% – vil det kunne reise spørsmål om kvotevedtaket er forsvarlig innenfor rovviltforskriften og de forvaltningsrettslige kravene til faglig forsvarlighet og forsvarlig risikovurdering.
Bernkonvensjonen og internasjonale forpliktelser
Ulv er en strengt beskyttet art etter Bernkonvensjonen (vedlegg II), og konvensjonens regler er gjennomført i norsk rett via naturmangfoldloven.
- Artikkel 6 krever et system som sikrer streng beskyttelse; unntak (som lisensfelling) må oppfylle snevre vilkår i artikkel 9.
- Norske myndigheter har selv lagt til grunn at vedtak som oppfyller naturmangfoldloven § 18, normalt også anses å være innenfor Bernkonvensjonen.
Dersom bestandssituasjonen blir så svak at den ikke lenger kan anses levedyktig eller i tråd med konvensjonens krav, kan det oppstå konflikt med Bernkonvensjonen, og et brudd på konvensjonen vil også kunne innebære at naturmangfoldloven anvendes i strid med sine forutsetninger. Norge har allerede fått kritikk fra Bernkonvensjonen, med en sak allerede gående.
Grunnloven § 112
Grunnloven § 112 gir en overordnet rett til et miljø der naturens mangfold bevares og pålegger staten å iverksette tiltak for å sikre denne retten.
Om et konkret fellingsvedtak som undergraver en truet arts bestandsmål faktisk innebærer brudd på § 112, er en vurdering som hører hjemme i domstolene. Mange miljøorganisasjoner har likevel argumentert for at dagens ulveforvaltning allerede ligger i gråsonen eller utover det bestemmelsen tillater.
Juridisk sett er det dermed ikke slik at «ett bestemt lovbrudd» automatisk inntrer idet bestandsmålet ikke nås, men risikoen er at lisensfelling som medvirker til dette kan komme i konflikt med vilkårene i naturmangfoldloven § 18, intensjonene bak rovviltforskriften, Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen og, i ytterste konsekvens, Grunnloven § 112.
Departementets svar
Fauna.no har spurt om kommentar fra statsråd Andreas Bjelland Eriksen i Klima- og miljødepartementet til saken, som har overlatt til statssekretær Kristoffer Hansen å svare:
– I denne saken har foreningen Ulv i hele Norge saksøkt departementet og begjært midlertidig forføyning. Jeg ønsker derfor ikke å kommentere saken nærmere før saken er behandlet i domstolen, sier statssekretæren i en kommentar til Fauna.
