Klimatoppmøtet COP30 i Belém skulle gi et tydelig svar på klimavitenskapen, men endte med en slutterklæring uten plan for verken utfasing av fossil energi eller stans i avskoging.
Miljøstiftelsen Bellona kaller utfallet et svakt kompromiss og etterlyser langt tøffere klimapolitikk i både Norge og EU, med kraftigere karbonprising og politikk som faktisk endrer industri og energisystemer. Nå peker organisasjonen på brede internasjonale koalisjoner og sterk hjemlig gjennomføring som avgjørende for å tette gapet mellom ord og handling.
Et toppmøte som ikke fulgte forskningen
Klimatoppmøtet COP30 i Belém var ment å tette gapet mellom klimavitenskapen og den politiske virkeligheten, men endte med en slutterklæring Bellona mener ikke samsvarer med det forskerne har advart om. Teksten peker på faren ved fortsatt passivitet, men unngår å legge fram en konkret kurs for utfasing av fossil energi og vern av de mest sårbare skogområdene. Ifølge Bellona avsluttes dermed toppmøtet uten den styrkede retningen mange land og organisasjoner hadde forventet.
Slutterklæringen er blitt omtalt som en seier for oljeproduserende land som Saudi-Arabia og Russland, etter harde forhandlinger om formuleringer om fossil energi. Motstanden fra disse landene bidro til at krav om tydelig fossilutfasing ble erstattet med mer vage formuleringer, til tross for press fra en rekke land som ønsket sterkere språk. Resultatet er et dokument som advarer om stigende temperaturer, men gir få bindende føringer for hvordan utslippene faktisk skal ned.
Hauge: Andre krefter må ta over
Bellona-grunnlegger Frederic Hauge har fulgt FNs klimaforhandlinger tett gjennom over tre tiår, og hans dom over årets oppgjør er hard. Han peker på at forhandlingene i Belém ble presset ned på et nivå som ikke gjenspeiler den alvorlige situasjonen klimavitenskapen beskriver.
– Resultatet fra Belém er et svakt kompromiss som ikke samsvarer med det vitenskapen viser, sier Frederic Hauge, grunnlegger av Bellona.
Hauge mener at når selve COP-prosessen ikke leverer tilstrekkelig ambisjon, må andre aktører trå tydeligere fram.
– Når forhandlingene presses ned på et lavt ambisjonsnivå, må andre krefter løfte arbeidet framover, sier Hauge.
Han retter blikket mot koalisjoner av land, industri, forskningsmiljøer og sivilsamfunn som arenaer der løsninger kan utvikles raskere enn gjennom enstemmige FN-vedtak. Hauge mener at slike partnerskap kan bidra til å drive fram teknologi og politikk som kan gjøre en reell forskjell for utslippene på kort sikt.
Koalisjoner som klimapådriver
For Bellona er Climate and Clean Air Coalition (CCAC) et eksempel på hvordan frivillige koalisjoner kan utfylle svake toppmøteresultater. Koalisjonen samler land, organisasjoner og fagmiljøer som jobber spesielt med kortlivede klimagasser som metan, som har sterk oppvarmingseffekt på kort tid.
– Koalisjoner av land og andre brede samarbeid mellom myndigheter, industri, forskningsmiljøer og sivilsamfunn, som Climate and Clean Air Coalition, må supplere de svake resultatene fra klimatoppmøtet. Slik kan vi gå lenger og utvikle løsningene som trengs. Klimaendringene venter ikke på oss, sier Hauge.
Bellona er fortsatt Norges eneste medlem av CCAC, og organisasjonen har jobbet systematisk med utslipp av kortlivede klimagasser siden København-møtet i 2009. Satsingen på metankutt trekkes fram som et område der målrettede internasjonale initiativer kan gi raske utslippseffekter, selv når de store forhandlingsrundene står fast.
Skuffelse over fravær av veikart
Mark Preston Aragonès, leder for karbonregnskap i Bellona, deltok under forhandlingene i Belém gjennom to uker og mener sluttresultatet etterlater tunge ubesvarte spørsmål. Han peker på at møtet avsluttes uten klare svar på hvordan verdenssamfunnet skal tette gapet mellom dagens løfter og det som kreves for å hindre farlig oppvarming.
– Å forlate Belém uten oppfølging av hvordan vi skal tette ambisjonsgapet, uten en plan for å stanse avskoging og uten et veikart for utfasing av fossil energi, er dypt skuffende. Konsensus er viktig og holder Parisavtalen i live, men sterk hjemlig gjennomføring er helt avgjørende framover.
Ifølge Bellona viser toppmøtet at Parisavtalen fortsatt gir en felles ramme, men at gjennomføringen i hvert enkelt land blir avgjørende for om målene faktisk nås. Aragonès mener det nå er opp til myndigheter og industri nasjonalt og regionalt å omsette generelle formuleringer til konkrete utslippskutt.
Tre klare krav til Norge og EU
Etter COP30 retter Bellona søkelyset hjemover og lanserer tre krav som organisasjonen mener er nødvendige for å holde liv i håpet om å begrense oppvarmingen. Første punkt er en troverdig global kurs for utfasing av fossil energi kombinert med beskyttelse av kritiske skogområder, slik at både utslipp og naturtap reduseres samtidig.
Det andre kravet er styrket internasjonalt samarbeid i brede koalisjoner som kan gå lenger enn skjøre kompromisser i COP-prosessen. Her ser Bellona for seg at nettverk som CCAC og lignende initiativ kan fungere som laboratorier for ambisiøs politikk og rask gjennomføring.
Det tredje kravet handler om tydelige og sterke nasjonale tiltak i EU og Norge, med robust karbonprising og klimapolitikk som faktisk driver fram industriell omstilling. Bellona understreker at pris på utslipp, målrettede reguleringer og støtte til nullutslippsteknologi må utformes slik at de endrer investeringer, teknologi og arbeidsplasser – ikke bare retorikken.
For Bellona er budskapet etter COP30 at tiden for svake formuleringer er forbi, og at politisk mot på hjemmebane vil være den virkelige testen på klimalederskap.



