Ulvehatere: – Vanlige menn med lite utdanning og lav inntekt

– Hovedmotstanden mot ulv kommer fra vanlige menn med lite utdanning, lav inntekt og som har slått seg ned på bygda for å leve et godt friluftsliv med jakt og fiske. De ser ulv som et symbol på det moderne samfunnet som har ført til nedgang i folketallet i bygdene.

Det skriver styremedlem i NJFF Hedmark, Torstein Storaas, som sammen med Scott M. Brainerd har skrevet boka «Viltforvalting mot ein ny horisont». Boka finnes gratis tilgjengelig på nettet, og kan leses her: https://www.idunn.no/doi/book/10.18261/9788215069456-24

– Tilhengere har lengre utdanning, høyere inntekt og flere kulturelle interesser. Forskningen, forvaltningen, statsforvalterembetet og Miljødirektoratet er fullt av høyt utdannede i middelklassen. De som jobber med miljø, blir beskyldt for å være spesielt interesserte i spesiell natur. Hovedfienden til ulvemotstanderne er ikke ulven, men den høyt utdannede middelklassen.

Forfatterne viser til at kapasiteter ser på ulven som en symbolart i konflikten mellom en tradisjonell bruk-av-naturen-kultur og en ny vernekultur.

– Underliggende grunnverdier og identiteter står mot hverandre. Dermed er temperaturen høy, og det er vanskelig å finne gode, samlende løsninger. Partene lytter ikke til hverandre, står langt fra hverandre og har utfordringer med å forstå at de andre faktisk kan mene det de gjør. Dette har trolig med motstridende identiteter å gjøre, noe som ofte gjør det vanskelig å komme til et kompromiss, selv om begge sider har stor kjærlighet til naturen og mange sammenfallende interesser, heter det videre under kapitelet som handler om ulv.

Konflikten rundt ulven i Norge har lenge vært en kilde til debatt og uenighet, og denne uenigheten stikker dypere enn bare naturvern og rovdyrpolitikk; den representerer også et symbol på samfunnsmessige og kulturelle skillelinjer mellom ulike sosiale grupper. En særlig fremtredende dimensjon i denne konflikten er altså koblingen mellom holdninger til ulven og sosioøkonomiske faktorer som utdanning og inntekt.

Historisk bakgrunn og dagens situasjon

I boka vises det til at ulven i 1966 nærmest var utryddet på Den skandinaviske halvøya, men at den har gjort et comeback siden 1983 etter dokumenterte ynglinger nær svenskegrensa. Dette skapte nye utfordringer og konflikter, spesielt i landlige områder hvor ulven igjen gjør sitt inntog.

Sosioøkonomiske skillelinjer

Forskning viser at motstanden mot ulv ofte kommer fra vanlige menn med lav utdanning og lav inntekt, som har bosatt seg i landlige områder for å leve av jakt og fiske. Disse individene ser ulven som et symbol på presset fra det moderne samfunnet, som de føler er medvirkende til nedgangen i folketall i bygdene.

Faunas kommentar til dette er at folketallet i bygder mange steder, hvor det ikke er rovdyr, også har nedgang. Å koble nedgangen i folketallet til rovdyr, må være en fundamental misforståelse. Mange vil være enig i at gruppen forfatterne om taler som lite utdannede og med lav inntekt, heller bruker rovdyrene i en ubegrunnet argumentasjon, framfor å se nærmere på hva årsaken til fraflytting er. Kan det være lav utdanning og lav inntekt blant den gruppen som er mot rovdyr.

På den andre siden står tilhengere av ulv ofte med høyere utdanning, bedre inntekt og mer kulturelle interesser. Denne gruppen ser gjerne på ulven som en viktig del av norsk natur og biologisk mangfold, og ofte er det denne gruppen som dominerer i vitenskapelige og administrative organer for miljøforvaltning.

Ulven som symbol på identitetskonflikt

Ulven har blitt et symbol på en dypere konflikt mellom en tradisjonell naturbrukskultur og en moderne vernekultur. Identiteter og grunnverdier står mot hverandre, noe som gjør det vanskelig å finne samlende løsninger. Begge sider har stor kjærlighet til naturen, men de lytter sjelden til hverandre og har vanskeligheter med å forstå hverandres perspektiver, heter det i boka for å gjenta det.

Politisk og økonomisk kompensasjon

Stortinget har vedtatt en forvaltningssone der ulven prioriteres, noe som har skapt ytterligere debatt. Forslag om økonomisk kompensasjon til kommuner i ulvesona har blitt diskutert, men slike tiltak har ikke alltid vært vellykkede eller gjennomført konsekvent. Ulvekonflikten i Norge er dermed mer enn en diskusjon om rovdyr. Den er en refleksjon av sosiale og økonomiske forskjeller, og en konflikt mellom ulike måter å relatere seg til naturen på. For å løse denne konflikten kreves det en forståelse av de underliggende identitetene og verdiene som splitter samfunnet. Dette er avgjørende for å kunne utvikle politikk som balanserer hensynet til både mennesker og biologisk mangfold,går det fram av boka.

I bokas kapittel om ulv går det for øvrig fram følgende:

Stortinget har fastsatt grensene for en forvaltningssone der ulv skal prioriteres (ulvesonen), mens beitedyr skal prioriteres utenfor sonen. De fleste bønder i ulvesonen har sluttet med sauehold, men antallet sauer bak rovdyrsikre gjerder har økt de siste årene. Viljen til å verne ulv øker med avstanden til der ulven holder til.

Forfatterne mener at det derfor ikke overraskende at ordførere i kommuner innenfor ulvesonen har vært imot ulvesonen, mens ordførere utenfor sonen har støttet den. De viser til at Ulvesoneutvalget i 2012 foreslo en løsning der hver kommune med ulverevir skulle motta 8–10 millioner kroner per år som kompensasjon, slik at hele nasjonen, som ønsker ulven konsentrert i ulvesonen, kunne bidra til å dekke kostnadene for kommunene i sonen. Dette ville gjøre ulven til en ressurs. I 2017 bevilget regjeringen 20 millioner kroner til kommuner med ulverevir i tråd med dette forslaget, men Senterpartiet fjernet ordningen etter stortingsvalget i 2021.

Rask reproduksjon hos ulven

Forfattene viser til at ulven har rask reproduksjon: Et ulvepar i en flokk får vanligvis fire til seks valper årlig fra de er to år gamle til de dør, opptil 12 år gamle. Bestandsstørrelsen bestemmes av tilgangen på byttedyr og menneskets predasjon. Det har vist seg vanskelig å redusere ulvebestander som har fått utvikle seg fritt ved hjelp av vanlig jakt. Likevel har norske jegere blitt svært effektive i å ta ut ulv i områder med brøytede skogsbilveier, sambandsutstyr, flaggliner og god, ny sporsnø i skogene på Østlandet.

De mener samtidig at det er vanskeligere å få has på ulv i snøfattige og utilgjengelige skogsområder. For å opprettholde bestanden på et lavt nivå, må mange dyr felles årlig, noe som har vært vanskelig å akseptere. Naturvernorganisasjoner har flere ganger gått til sak mot staten for å stanse ulvejakt med utgangspunkt i lovverket.

Lovgivning og rettslige avklaringer

Forfatterne viser også til naturmangfoldlovens paragraf, som tilsier at truede arter felles for å ivareta «allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning.» Det skal også tas hensyn til om bestandsmålene fastsatt av Stortinget er nådd.

– Bernkonvensjonen krever imidlertid at dette vilkåret tolkes strengt. Et spørsmål som ofte stilles, er om elg, løshundjakt, noen få sauer og frykt i en liten del av landet kan regnes som offentlige interesser av vesentlig betydning. Dette kan være vanskelig å dokumentere for hvert enkelt ulverevir.

De viser også til at Borgarting lagmannsrett i 2022 avgjorde at ulv i ulvesonen skal ha særskilt vern og ikke kan felles så lenge de oppfører seg som vanlige ulver. Norges Høyesterett (2023) fastslo deretter at det skal legges vekt på bestandsmålet fastsatt av Stortinget. Ulver kan derfor felles i ulvesonen når bestanden overskrider målet, så lenge fellingene ikke rammer genetisk viktige individer og det er usannsynlig at fellingene fører bestanden under målsettingen.

Ulvebestanden i Norge og genetiske utfordringer

De viser også til at ulvebestanden på norsk side av grensen er så innavlet og liten at den etter Artsdatabankens kriterier regnes som kritisk truet. Norges Høyesterett (2021) oppfattet den norske bestanden som en del av den sørskandinaviske bestanden. Denne svensk-norske bestanden kan overleve ved tilstrekkelig innvandring fra Finland, viser forfatterne til.

Faunas kommentar til dette er at det alt for sjeldent kommer friskt blod fra den finsk-russiske bestanden, som ikke har problemer med innavl. Samtidig kommer det finsk ulv over grensa i Finnmark, men det viser seg at det i dag ikke finnes systemer for overføring av disse individene til andre deler av landet.