En sjelden hannulv fra finskrussisk bestand er påvist i Trøndelag. Genene den bærer med seg, kan være akkurat det den skandinaviske ulvebestanden trenger. Foreløpig er hannulven singel, men håpet er at den snart skal finne seg dame.
En ukjent hannulv med gener fra den finskrussiske bestanden er identifisert i Trøndelag. Om han finner seg en make, kan han forandre fremtiden for ulv i Skandinavia.
Rovdata analyserte spyttprøver samlet inn 15. og 16. juni i Oppdal og Midtre Gauldal kommuner, der det hadde vært skader på sau langs grensen mellom Trøndelag og Innlandet. Resultatene viste seg å stamme fra en finskrussisk ulv som aldri er registrert tidligere. Den navnløse ulven har fått identiteten V1265 hos Rovdata.
Analysen ferdig under et døgn
– Vi svabret bittstedet og sendte prøvene til hasteanalyse hos Rovdata, og svaret var klart etter cirka 27 timer, sier Frode Aalbu, regionalt rovviltansvarlig hos SNO sør i Trøndelag, ifølge en artikkel på Rovdata.no.
– I dette tilfellet fungerte spyttprøvene veldig bra, der 6 av 8 innsamlede prøver gav en lesbar DNA-profil, forteller Aalbu.
Innavlen øker igjen
Den skandinaviske ulvebestanden sliter med et problem som har vokst over tid: ekstrem innavl. Konsekvensene kan være alvorlige – redusert reproduksjon, svekket overlevelse og på sikt en bestand som ikke klarer seg på egenhånd. Denne vinteren viste overvåkingen at innavlsgraden steg igjen, etter flere år med nedgang.
Den genetiske bakgrunnen til V1265 gjør ham til noe annet enn de fleste ulver i Skandinavia.
– I en såkalt korrespondanseanalyse, som visualiserer relativt slektskap mellom arter, bestander og individer, grupperer ulven sammen med finske og russiske ulver. Dette betyr at det dreier seg om en finskrussisk immigrant fra øst. Ulven bærer på gener som kan bidra til å redusere graden av innavl i den skandinaviske ulvebestanden, dersom den finner seg en partner og får valper, forklarer Øystein Flagstad, genetiker i Rovdata.
Avhengig av immigranter utenfra
Levedyktighetsanalyser slår fast at bestanden trenger minimum én reproduserende immigrant per generasjon – omtrent hvert fjerde år – for å unngå tap av genetisk variasjon. V1265 er akkurat den typen ulv som kan fylle det behovet.
– Hvis innavlen skal ned igjen, er den skandinaviske ulvebestanden avhengig av flere immigranter utenfra. Derfor kan ulver som V1265 være helt avgjørende, forklarer Flagstad.
Den forrige finskrussiske immigranten med dokumentert reproduksjon i Skandinavia, kjent som Settenhannen, er trolig borte. Han er ikke registrert siden oktober i fjor. I sin tid ble han flyttet av forvaltningen inn i ulvesonen fra et revir som delvis lå utenfor, og han rakk å få fem valpekull med to ulike partnere.
Genene må spres videre
At en immigrant ankommer er ikke nok i seg selv. For at de østlige genene skal ha varig effekt på bestanden, må de faktisk spre seg – noe som krever at avkom selv reproduserer.
– Foreløpig er det bare to Setten-avkom som har fått valpekull. Begge disse ulvene er døde, men fortsatt er det noen Setten-avkom i live, som kan bidra til å spre Setten-gener videre i bestanden, og dermed bidra til redusert innavl, avslutter Flagstad.
V1265 er foreløpig påvist i et avgrenset område sør i Trøndelag. Hva som skjer videre – om han fortsetter å vandre, om han finner et revir, og om han finner en partner – er ennå ukjent.
Statens naturoppsyn (SNO) leter rutinemessig etter DNA-spor som del av arbeidet med å dokumentere skader på beitedyr. I dette tilfellet ble det den korteste veien til et av de viktigste funnene i norsk ulveovervåking på lang tid.
