Kunne ha presset Norge til 165 ulver

Dersom Norge hadde vært EU-medlem og hatt samme arealbaserte ansvar for ulv som Sverige, ville et svensk mål om på 220 ulver tilsvart rundt 165 ulver her i landet. EØS-avtalen gjør at Norge slipper dette EU-kravet, fordi habitatdirektivet (og fulgedirektivet) ikke er en del av EØS-avtalen.

Sverige har gitt etter for press fra EU-kommisjonen og økt referanseverdien for ulv fra 170 til 220 individer. Den svenske regjeringen fastholder at bestanden skal reduseres, men erkjenner samtidig at tallet 170 var vanskelig å forsvare overfor EU. Saken viser hvor forskjellig ulven behandles rettslig i Sverige og Norge.

Som medlem av EU er Sverige bundet av arts- og habitatdirektivet. Norge er derimot bare tilknyttet EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Naturvern og forvaltning av ville dyr er i hovedsak holdt utenfor denne avtalen.

Dersom Norge hadde vært EU-medlem, ville norske myndigheter derfor ha måttet dokumentere et vitenskapelig forsvarlig referansenivå for ulv på samme måte som Sverige. En enkel sammenligning basert på landenes areal viser at et svensk nivå på 220 ulver tilsvarer rundt 165 ulver i fastlands-Norge.

Sverige må svare overfor EU

Sveriges nye referanseverdi på 220 ulver skal rapporteres til EU-kommisjonen. Den svenske regjeringen opplyste 31. juli 2026 at Naturvårdsverket skulle informere Kommisjonen om det nye tallet innen 7. august.

Regjeringen hadde tidligere senket referanseverdien fra 300 til 170 ulver. Nå justeres den opp igjen til 220. Målet er fortsatt å redusere bestanden, men samtidig sikre et sterkere grunnlag for framtidig lisensjakt.

Referanseverdien er ikke et tak for bestanden. Den skal uttrykke hvilket bestandsnivå som minst må opprettholdes for at ulven skal kunne ha såkalt gunstig bevaringsstatus.

Det innebærer at Sverige ikke fritt kan fastsette tallet ut fra hvor mange ulver regjeringen eller Riksdagen ønsker. Tallet må kunne forsvares biologisk og juridisk.

EU-reglene krever blant annet at bestandens størrelse, utbredelse, leveområder og langsiktige framtidsutsikter vurderes. For ulven er også genetisk variasjon og tilførsel av nye gener sentrale forhold. EU-kommisjonen beskriver referanseverdier som målbare størrelser som skal brukes ved vurderingen av om en art har gunstig bevaringsstatus.

Tilsvarer rundt 165 ulver i Norge

Fastlands-Norge har et landareal på 304.034 kvadratkilometer. Sverige har et landareal på 407.284 kvadratkilometer. Svalbard og Jan Mayen bør ikke regnes med, fordi disse områdene ikke inngår i utbredelsesområdet til den skandinaviske ulvebestanden. Fastlands-Norge har dermed omtrent 74,6 prosent av Sveriges landareal.

Regnestykket blir:

304.034 delt på 407.284, multiplisert med 220 ulver, gir 164,2 ulver.

Avrundet tilsvarer det omtrent 165 ulver i Norge.

Dersom Norge og Sverige skulle bære et arealproporsjonalt ansvar for ulven, ville fordelingen dermed vært:

• Sverige: 220 ulver
• Norge: rundt 165 ulver
• Til sammen: rundt 385 ulver

Tallet viser hvor stor forskjellen er mellom den svenske EU-forvaltningen og den norske modellen.

Ikke et automatisk EU-vedtak

Det er likevel viktig å understreke at EU ikke fordeler ulver mellom medlemslandene etter landareal. Norge ville derfor ikke automatisk blitt pålagt å ha akkurat 165 ulver dersom landet hadde vært EU-medlem. Tallet er en sammenligning som viser hva Sveriges referanseverdi ville tilsvart dersom Norge tok ansvar i forhold til landets størrelse.

Som EU-medlem ville Norge måtte fastsette og rapportere sin egen vitenskapelig begrunnede referanseverdi. Den kunne i prinsippet blitt både lavere og høyere enn 165.

Vurderingen måtte blant annet tatt hensyn til:

• hvor stor del av Norge som inngår i ulvens naturlige utbredelsesområde
• bestandens genetiske tilstand
• kontakten med svenske, finske og russiske ulver
• hvor stabil bestanden er over tid
• tilgjengelige leveområder
• menneskeskapt dødelighet og ulovlig jakt
• om bestanden kan overleve på lang sikt

Arealregnestykket gir derfor ikke et fasitsvar på hva EU ville godkjent. Men det synliggjør størrelsesordenen Norge kunne blitt stilt overfor.

En norsk referanseverdi på bare noen titalls ulver ville sannsynligvis blitt møtt med de samme spørsmålene som Sverige nå har fått: Er bestanden stor nok, genetisk robust og tilstrekkelig utbredt til å overleve på lang sikt?

Naturvårdsverket advarer mot lav bestand

Svenske Naturvårdsverket (tilsvarer Miljødirektoratet i Norge) har påpekt at en bestand på 220 ulver eller lavere, kombinert med et politisk mål om å redusere den faktiske bestanden betydelig, kan gi negativ bestandsutvikling og svekkede framtidsutsikter.

Myndigheten mener derfor at en så liten bestand krever mer omfattende overvåking og en mer individbasert forvaltning. Endringer i reproduksjon, dødelighet, innavl og genetisk tilførsel må oppdages raskt. Dette viser at 220 ulver heller ikke nødvendigvis er en trygg og endelig vitenskapelig grense.

Tallet må ses i sammenheng med at den skandinaviske ulvebestanden stammer fra få grunnleggende individer og fortsatt er avhengig av ulver som vandrer inn østfra. Dersom den genetiske tilførselen svikter, kan behovet for en større bestand øke.

Det samme genetiske problemet ville vært relevant for Norge som EU-medlem. Norske ulver tilhører ikke en isolert norsk bestand, men inngår i den sørskandinaviske bestanden sammen med ulvene i Sverige.

Norge står utenfor habitatdirektivet

Den viktigste årsaken til at Norge ikke trenger å rapportere et slikt referansenivå til EU, er at arts- og habitatdirektivet ikke er tatt inn i EØS-avtalen.

Regjeringen slår fast at naturvern, forvaltning av naturressurser og viltforvaltning er unntatt fra EØS-avtalens saklige virkeområde. Verken habitatdirektivet, fugledirektivet eller Natura 2000-systemet gjelder derfor direkte for Norge.

EU-kommisjonen kan dermed ikke åpne en traktatbruddssak mot Norge fordi det norske ulvemålet er for lavt. Overvåkingsorganet ESA kan heller ikke kreve at Norge fastsetter en referanseverdi på 165 ulver eller et annet bestemt antall. Dette er en vesentlig forskjell mellom Norge og Sverige.

Sverige må dokumentere overfor EU at ulveforvaltningen oppfyller kravene i EUs naturvernlovgivning. Norge fastsetter i langt større grad ulvepolitikken gjennom Stortinget, naturmangfoldloven og rovviltforskriften.

Norge teller kull – ikke et biologisk gulv

Det norske bestandsmålet er heller ikke uttrykt som et bestemt antall individer. Stortinget har vedtatt et mål på fire til seks årlige ynglinger av ulv. Minst tre skal være født i helnorske revir, mens ynglinger i grenserevir teller med en faktor på 0,5. Dette er et politisk forvaltningsmål. Det er ikke direkte sammenlignbart med Sveriges referanseverdi for gunstig bevaringsstatus.

Den svenske referanseverdien skal være et vitenskapelig og juridisk gulv som bestanden ikke bør falle under. Det norske bestandsmålet brukes derimot både som et mål for hvor stor bestanden skal være, og som grunnlag for å åpne for lisensjakt når målet er nådd. Norge har dermed ikke fastsatt et eget nasjonalt individtall som tilsvarer Sveriges 220 ulver.

Det gjør det vanskeligere å sammenligne landene direkte. Men regnestykket på 165 ulver illustrerer hvor annerledes norsk ulvepolitikk kunne sett ut dersom Norge var fullt bundet av EUs naturvernlovgivning.

Norge er fortsatt bundet av Bernkonvensjonen

At habitatdirektivet ikke gjelder i Norge, betyr ikke at norske myndigheter står helt fritt. Norge er bundet av Bernkonvensjonen om vern av ville europeiske planter, dyr og leveområder. Fra 7. mars 2025 ble ulven flyttet fra konvensjonens vedlegg II om strengt beskyttede arter til vedlegg III om beskyttede arter. Endringen åpner for mer aktiv forvaltning, men bestanden skal fortsatt beskyttes mot å bli satt i fare.

Et norsk ekspertutvalg har understreket at vurderingen av grenseoverskridende rovviltbestander må skje på bestandsnivå, ikke bare innenfor hvert enkelt land. Utvalget peker også på at føre var-prinsippet tilsier sikkerhetsmarginer når det er vitenskapelig usikkerhet, særlig for den innavlede sørskandinaviske ulvebestanden. Bernkonvensjonen gir likevel ikke det samme kontrollsystemet som EU-retten.

EU-kommisjonen kan følge opp medlemsland, stille krav til rapporteringen og i siste instans bringe saker inn for EU-domstolen. Bernkonvensjonens organer kan kritisere Norge og gi anbefalinger, men har ikke tilsvarende mulighet til å ilegge økonomiske sanksjoner eller få en overnasjonal domstol til å fastsette et norsk ulvenivå.

EU-medlemskap ville endret bevisbyrden

Dersom Norge hadde vært EU-medlem, ville debatten derfor ikke bare handlet om hvor mange ulvekull Stortinget ønsket. Norske myndigheter måtte ha dokumentert at bestanden hadde gunstig bevaringsstatus. Et politisk ønske om få ulver ville ikke vært tilstrekkelig. Norge måtte sannsynliggjøre at den valgte bestanden var genetisk levedyktig, hadde et tilstrekkelig utbredelsesområde og kunne overleve på lang sikt.

Et arealproporsjonalt nivå på rundt 165 ulver gir et bilde av hva Norges andel kunne vært dersom det svenske nivået på 220 ble brukt som sammenligningsgrunnlag.

Men selv 165 kunne vært vanskelig å forsvare dersom bestanden fortsatt var sterkt innavlet, geografisk begrenset til en liten ulvesone som utgjør 5 prosent av landarealet, samt avhengig av usikker genetisk innvandring østfra.

EU ville med andre ord ikke nødvendigvis ha sagt at Norge måtte ha nøyaktig 165 ulver. Men Norge ville måttet forklare vitenskapelig hvorfor landet eventuelt skulle ha vesentlig færre.

EØS-avtalen skjermer norsk ulvepolitikk

Sveriges oppjustering fra 170 til 220 ulver viser hva medlemskap i EU innebærer på naturvernområdet. Den svenske regjeringen kan ønske en liten ulvebestand, men må samtidig forholde seg til et bindende europeisk lovverk og EU-kommisjonens kontroll. Referanseverdien må være mer enn et politisk kompromiss. Den må kunne forsvares som et vitenskapelig grunnlag for langsiktig bevaring.

Norge slipper denne kontrollen fordi habitatdirektivet ikke er en del av EØS-avtalen, som nevnt. Den praktiske konsekvensen er at Norge kan opprettholde et langt lavere politisk bestandsmål enn det som framstår som forholdsmessig sammenlignet med Sverige.

Regnestykket på 165 ulver er ikke et juridisk vedtak og heller ikke en ferdig biologisk beregning. Men det viser hva et likt, arealbasert ansvar ville innebære.

Forskjellen mellom dette og dagens norske ulvepolitikk forteller først og fremst hvor mye EØS-unntaket for naturvern betyr. Som EU-medlem ville Norge ikke uten videre kunnet holde ulvebestanden på dagens lave nivå uten å møte omfattende vitenskapelige, juridiske og politiske krav fra EU.

Det store spørsmålet er om dagens stortingspolitikere er villige til å få Norge på et vitenskapelig nivå når det gjelder ulvebestanden. Spesielt når landet til staidighet forteller andre hva de skal gjøre. Hvem av representantene er villige til å stille spørsmålet i Stortingets spørretime?