Du ser bare én av sakene
Denne artikkelen er bare én del av dekningen. Som abonnent får du tilgang til alle sakene på fauna.no.
Allerede abonnent? Logg inn
Når deler av landbruket nå reagerer kraftig på at verdifulle naturtyper ikke lenger skal brukes som mottak for husdyrgjødsel, er det grunn til å minne om hva denne saken egentlig handler om. Naturen har ikke plutselig fått urimelig sterke rettigheter. Problemet er snarere at naturen altfor lenge har vært den parten som har måttet vike når produksjon, økonomi og næringsinteresser har krevd mer plass.
LEDER – fauna.no
Gjennom flere tiår er store deler av norsk natur blitt omformet for å øke produksjonen. Myrer er grøftet, våtmarker drenert, skog flatehogd, elver regulert og naturområder gjødslet, dyrket opp eller på andre måter intensivert. Hver enkelt endring kan fremstå som begrenset, men summen er et omfattende tap av natur og biologisk mangfold. Mange naturtyper er i dag truet nettopp fordi belastningen har fått fortsette for lenge.
Likevel kommer protestene hver gang myndighetene forsøker å sette en tydelig grense. Da handler debatten raskt om arbeidsplasser, matproduksjon, investeringer og distrikter. Dette er reelle interesser, men de kan ikke automatisk veie tyngre enn naturen hver eneste gang. Naturen har ingen økonomisk organisasjon som kan true med nedleggelse, ingen lobby som kan kreve kompensasjon og ingen mulighet til å gjenoppstå når artsmangfoldet først er borte. Den forsvinner stille, areal for areal og art for art.
Det er derfor strengere regler for gjødsling av verdifulle naturtyper er nødvendige. Kystlynghei og naturbeitemark er ikke reservearealer som kan brukes dersom husdyrproduksjonen trenger mer plass til gjødsel. De er økosystemer med helt spesielle naturverdier, og mange av dem er avhengige av næringsfattige forhold. Tilførsel av gjødsel kan endre vegetasjonen, favorisere næringskrevende arter og gradvis fortrenge plantene og organismene som kjennetegner naturtypen. Til slutt kan naturverdiene være borte selv om arealet fremdeles ser grønt og frodig ut.
Det oppsiktsvekkende er derfor ikke at myndighetene nå forsøker å beskytte disse områdene. Det oppsiktsvekkende er at intensiv bruk av verdifull natur har kunnet fortsette så lenge. Norsk naturforvaltning har gjennom mange år vært preget av at inngrep og belastninger blir vurdert enkeltvis, mens den samlede belastningen får vokse. Når grensene til slutt strammes inn, blir tiltakene fremstilt som plutselige og dramatiske. I virkeligheten er det ofte konsekvensen av at nødvendige naturhensyn har vært utsatt altfor lenge.
At strengere miljøkrav kan få økonomiske konsekvenser for enkelte gårdsbruk, er derfor ikke i seg selv et argument mot reglene. Samfunnet kan ikke bygge naturpolitikken på en forutsetning om at enhver eksisterende driftsform skal kunne fortsette uendret for all framtid. Når kunnskapen om naturtapet øker, må også produksjonen tilpasses. Det gjelder landbruket på samme måte som skogbruket, oppdrettsnæringen, kraftindustrien og andre næringer som bruker naturen.
Selvsagt må kartlegging være korrekt, og offentlige vedtak må bygge på forsvarlige faglige vurderinger. Feilregistrerte arealer skal rettes, og bønder skal ikke rammes av tilfeldige eller mangelfulle kart. Men diskusjonen om eventuelle kartfeil må ikke brukes som en bakvei til å svekke selve prinsippet om at verdifulle naturtyper skal beskyttes mot gjødsling og annen intensiv påvirkning.
Altfor ofte ender norske naturkonflikter med kompromisser der naturen igjen sitter igjen med regningen. Grensen flyttes litt, unntakene blir flere og tiltakene utsettes. Deretter fortsetter nedbyggingen og forringelsen til neste konflikt oppstår. Denne utviklingen kan ikke fortsette dersom Norge mener alvor med å stanse tapet av biologisk mangfold.
Landbruket er viktig, men landbruket står ikke over naturen. Matproduksjon må foregå innenfor økologiske rammer, ikke ved at naturens tålegrenser stadig justeres etter produksjonens behov. Dersom enkelte driftsformer bare er økonomisk mulige så lenge verdifulle naturområder kan brukes som spredeareal for store mengder husdyrgjødsel, er det driftsformen som må endres.
Misbruket av naturen har pågått lenge nok. Nå må utgangspunktet være det motsatte av det vi altfor ofte har sett tidligere: Det er menneskelig aktivitet som må tilpasses naturens grenser – ikke naturen som enda en gang skal ofres for å opprettholde dagens produksjon.
