Leder – fauna.no
Det er august, og bjørnen spiser. Hyperfagi kalles det – tiden da dyret legger på seg alt det kan før hiet, og når det tar sau i denne perioden, er det ikke atferd som har gått av sporet. Det er kalenderen som gjør sin plikt. Det vet Statsforvalteren i Nordland. De har skrevet det selv, i et eget vedtak fra nettopp Saltdal.
I 2013 ga daværende fylkesmann fellingstillatelse i dalen «under tvil» – nettopp fordi det var sent i sesongen, og nedsanking av sauen ble pekt på som et reelt alternativ dersom tapene fortsatte. Året etter, i et nytt Saltdal-vedtak, ble tidlig nedsanking uttrykkelig anbefalt som et effektivt tapsreduserende tiltak dersom fellingsforsøket ikke lyktes raskt.
Den vurderingen er fraværende i årets vedtak. Det Statsforvalteren begrunner denne gangen, er terskelen for ny tillatelse – ikke om noen få ukers tidligere nedsanking ble veid opp mot enda en runde med skyting, i en sesong som uansett går mot slutten.
Dette er ikke en innvending mot skadefelling som virkemiddel. Tapstallene i Saltdal er reelle, og forvaltningen skal ha handlingsrom når situasjonen er akutt. Men når etaten selv har dokumentert at nedsanking virker, og at det er særlig aktuelt nå på høsten, bør det stå i vedtaket hvorfor løsningen ikke ble valgt denne gangen. Uten den begrunnelsen fremstår børsa som refleks, ikke som siste utvei.
Det korte tidsvinduet en fellingstillatelse dekker – ni dager, i dette tilfellet – sier noe om hvor lite som faktisk står på spill i praksis, om sauen hadde fått noen ekstra dager på fjellet. Det som står på spill, er hvilket prinsipp forvaltningen legger til grunn når den veier en håndfull gjenværende beitedøgn opp mot livet til et rovdyr som gjør akkurat det årstiden ber det om.






