Kronikk: Norsk natur – farvel?

Regjeringa har ingen plan for å slutte å ødelegge norsk natur.

Av Anna W. Blix

To av Norges naturvern-bautaer, Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar, dokumenterte i 2008 nedbyggingen av norsk natur. Allerede da var det grundig dokumentert og presentert for et allment publikum hvordan norsk natur ble bygget ned, kunnskap som forskere og miljøbevegelsen hadde samlet gjennom tiår. I boka ble det også presentert løsninger for hvordan naturtapet kunne stoppes og reverseres. Sigmund Hågvar skreiv at “Framtidas generasjoner vil nok heller ha intakt natur enn en nøyaktig beskrivelse av hvordan den forsvant”, som et varsko til at vi nå må endre kursen, endre forvaltninga, ta vare på det vi har.

Siden den gang har det kommet rapport på rapport om hvor ille det står til. Nasjonal og internasjonal forskning viser hvordan naturen blir borte, og konsekvensene det har for oss. Paret med de økende klimaendringene akselererer naturtapet, og virkningene blir større. Forskerne advarer fortvilt, og internasjonale avtaler inngås for å få landene til å redde livsgrunnlaget vårt. Men det er til ingen nytte hvis det ikke skjer konkrete endringer her hjemme.

Det var historisk da FNs naturavtale ble vedtatt i Montreal i desember 2022. Denne forpliktende avtalen, som 195 land i tillegg til EU har sluttet seg til, setter tydelige mål for hva som må gjøres for å stanse naturtapet og sikre en levedyktig planet. Blant annet forplikter avtalen landene at 30 prosent av all natur skal vernes innen 2030. Dette gjelder natur på land, hav, innsjøer og elver. I tillegg skal 30 prosent av all natur som er delvis ødelagt være restaurert innen 2030. Og ikke minst slår avtalen fast at naturvernet skal være representativt, at vernet må omfatte alle de forskjellige typene natur som finnes i verden.

Norge er et av landene som har forpliktet seg til å oppfylle den historiske naturavtalen. Daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide sa da avtalen ble inngått at “I dag står verden sammen om å snu naturtapet og skape en klode der vi ikke ødelegger livsgrunnlaget vårt. Det er jeg utrolig glad for, og dette skal vi bygge videre på”. Men gjør regjeringa det?

I september la regjeringa fram sin plan for hvordan Norge skal oppfylle den internasjonale naturavtalen. Problemet er bare at regjeringa velger å ikke oppfylle målene, men heller skrive dem helt om.

Norge er et land som består av mange forskjellige naturtyper. Vi har ville urskoger, dype myrer, artsrike slåtteenger, sanddynemarker og elvedeltaer. Vi har innsjøer og hav. Og vi har store fjellområder. Alle disse forskjellige naturtypene skal bevares gjennom det representative vernet som er vedtatt i FNs naturavtale.

Regjeringa skriver selv i sin plan at det globale målet om 30 prosent vern “bygger på forskning som blant annet viser at man ved å bevare minst de 30 prosent av land- og havarealene som er viktigst for naturmangfold, kan sikre overlevelse for over 80 prosent av artene på land.” Og videre setter regjeringa et mål om at Norge gjennom vern “eller andre effektive arealbaserte bevaringstiltak” har bevart minst 30 prosent av Norges landareal inkludert Svalbard og Jan Mayen innen 2030.
Tenk at Norge skal verne en tredjedel av landarealet? Det høres fantastisk ut, men regjeringas løsning løser ikke noe. Svalbard og Jan Mayen er allerede verna. Store fjellområder er omfatta av nasjonalparkvern i Norge. Vi har faktisk allerede verna over 25 prosent av landarealene når Svalbard og Jan Mayen regnes med.

Klarer vi da å sikre overlevelse for det biologiske mangfoldet? Ifølge Rødlista er 22 prosent av fuglene våre trua, 24 prosent av pattedyrene er trua og 22 prosent av plantene trua. Det går ikke bra med norsk natur bare fordi vi verner enorme arktiske områder og steinrøyser på fjellet. Skogene våre er hjem for den største andelen trua arter. Hele 48 prosent av de trua artene lever helt eller delvis i skog. Samtidig er bare 5,4 prosent av all skog og 4 prosent av den produktive skogen verna. Med regjeringas budsjettforslag for vern av skog i 2025, vil det ta 40 til 50 år å få verna 10 prosent av skogen.

Når de enorme verna områdene på Svalbard og Jan Mayen tas inn regjeringas mål om vern i Norge, mister vi representativiteten. Og med det mister vi det biologiske mangfoldet. Det ser fint ut på papiret, og gir klima- og miljøministeren pondus på neste naturtoppmøte. Men det betyr et fremdeles farvel til norsk natur.

Tilsvarende dårlig står det til med regjeringas oppfølging av de andre målene. I stedet for å slå fast at Norge skal restaurere, eller iallefall sette igang restaurering av 30 prosent av ødelagt natur innen 2030, vil regjeringen at Norges mål skal være at vi vet hvor de ødelagte arealene er i 2030, og at vi da skal øke innsatsen på naturrestaurering. Det er ikke nok med en nøyaktig beskrivelse av hvor den ødelagte naturen er. Vi må også restaurere den. Vi har nok kunnskap til å gjøre mer, samtidig som vi kartlegger arealene som skal restaureres. Det finnes nok drenerte myrer der grøftene kan plugges igjen, gjengrodde kystlyngheier som kan beites og brennes, udrifta slåttemarker som kan slås, elver som kan få renne fritt igjen, skog som kan tømmes for fremmede arter.

Stortinget behandler nå regjeringas såkalte handlingsplan. Vi kan bare håpe at et flertall der forstår hvor viktig det er å faktisk følge opp den internasjonale naturavtalen, framfor å vinke farvel til naturen rundt oss.

———–

Denne saken har tidligere stått på trykk i Klassekampen.

Anna Wisborg Blix (født 26. juni 1985 i Bergen) er en norsk biolog, journalist, politiker (Rødt) og sakprosaforfatter. Hun vokste opp i Hammerfest og har en mastergrad i biologi fra Universitetet i Oslo, hvor hun spesialiserte seg på økologi. Blix har hatt en allsidig karriere som spenner over politikk, journalistikk og forskningsformidling.