Norsk institutt for naturforskning (NINA) har fått godkjent feltforsøk på villsvin i Norge.
Endringen innebærer en utvidelse av responstiden for utrykning til fangstbåsen der villsvinene fanges, og økes fra 30 minutter til maksimalt fire timer.
Villsvinet har gjenetablert seg i Norge gjennom innvandring fra Sverige, og her til lands regnes villsvin som en uønsket og fremmed art. For å nå målet om færrest mulig villsvin på minst mulig areal i Norge, er kunnskap om villsvinets økologi, bevegelses- og spredningsmønstre og bestandstall nødvendig.
– Merking av villsvin med GPS-halsbånd og GPS-øremerker vil kunne gi data av høy kvalitet og god oppløsning, med mulighet til å svare på spørsmål om villsvinets økologi og adferd i den etablerings- og spredningsfasen arten nå er inne i. Forsøkets formål er å dokumentere villsvinenes naturlige atferd, skriver avdelingssjef Ole Aamodt i Mattsilsynets vedtak.
Mattilsynet godkjenner
Mattilsynet har nå godkjent endringen i NINAs feltforsøk, og endringen innebærer en utvidelse av responstiden for utrykning til fangstbåsen fra 30 minutter til maksimalt 4 timer.
– Et vilkår for godkjenningen er at søker hvert år sender en skriftlig tilbakemelding om hvordan innfanging, bedøving og merking har foregått. Mattilsynet forutsetter å bli varslet umiddelbart ved avvik fra protokoll eller uønskede hendelser i forbindelse med eller som mulig følge av innfanging, immobilisering eller merking, heter det i vedtaket.
NINA opplyser til Mattilsynet at villsvin nylig gjenetablert seg i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring fra Sverige. De regnes som en fremmed art i Norge og utgjør en høy økologisk risiko, inkludert risikoen for overføring av parasitter og sykdommer som trikiner, salmonella og afrikansk svinepest (ASF).
Villsvin kan også forårsake skader på innmark, men er samtidig en verdsatt jaktressurs. I 2019 lanserte Miljødirektoratet/Mattilsynet en handlingsplan mot villsvin, med målet om å ha færrest mulig villsvin på minst mulig areal i Norge. For å oppnå dette målet er det nødvendig med kunnskap om villsvinets økologi, bevegelses- og spredningsmønstre og bestandstall.
ASF er en endemisk sykdom hos svinedyr i Afrika. Spredning av ASF via villsvin til tamsvin kan ha store konsekvenser, og flere har satt inn drastiske tiltak som gjerder og nedskyting av villsvinbestander for å holde sykdommen ute.
Viktig for politikerne
Forskningen vil være viktig for politikere, forvaltere av både artsregelverk og dyrehelseregelverk, landbruket, jegere og friluftsliv, får det fram av bakgrunnsmaterialet for søknaden til Mattilsynet.. Kunnskapen vil være spesielt viktig for å kunne gjennomføre tiltakene i «Handlingsplan mot villsvin 2020 – 2024» (Miljødirektoratet og Mattilsynet), og essensiell for å sikre effektive tiltak ved et utbrudd av ASF i Norge.
For å samle inn nødvendig data, planlegges det å merke villsvin med GPS-halsbånd. Dette har tidligere vært vellykket med både hjortevilt og rovvilt, og vil gi en unik mulighet til å studere en art helt fra etableringsfasen, gi avgjørende kunnskap om arten for å forebygge og bekjempe ASF, og være viktig for videre forvaltning av villsvin i Norge.
Inger Maren Rivrud ved NINA er ansvarlig for feltprosjektet, som det tidligere er gitt tillatelse ut 2024 i Oslo og Aershus, og Innlandet fylker. Rivrud har tidligere fått myndighet til å la andre utføre fangsten på hennes vegne, forutsatt at det foreligger en skriftlig bemyndigelse. I de tilfeller fangsten skal foregå i et verneområde, må tillatelse fra rette vernemyndighet innhentes. Berørte grunneiere skal varsles før aktiviteten starte. Tillatelsen og eventuell bemyndigelse skal alltid være med under fangst og merking. En kort oppsummering av resultatene fra fangsten, inkludert antall individer fanget og merket, og andre viktige hendelser relatert til merking av dyr, skal rapporteres til Miljødirektoratet.
Forskning og arealbruk
I forbindelse med søknaden diskuterer Inger Maren Rivrud behovet for forskning på villsvinets arealbruk i Norge, til tross for eksisterende studier fra andre europeiske land, inkludert Sverige. Forskerne argumenterer for at Norges unike topografi, habitat og lavere tetthet av villsvin krever lokale studier. De påpeker at dyrs arealbruk varierer med miljøfaktorer og at tidligere forskning viser at villsvinets adferd i Norge sannsynligvis vil avvike fra andre steder.
Samarbeid med svenske forskere og bruk av data fra merkede villsvin i Sverige vil bidra til å forstå regionale forskjeller innen Skandinavia. Videre peker de på utfordringene med å samle langtidsserier av data i lys av Norges mål om å redusere villsvinbestanden. De forklarer at selv om handlingsplanen mot villsvin sikter mot å minimere antallet villsvin, vil arten sannsynligvis fortsatt være til stede i Norge etter 2024.
Spørsmål om teknologi
Mattsilsynet har stilt flere spørsmål til NINA knyttet til prosjektet, blant annet om holdbarheten for halsbåndet vinnsvinene skal være, og om NINA vil sikre at dyret får nødvendig oppfølging.
– Først og fremst er halsbåndene meget slitesterke, og bygget for å tåle den påkjenningen det er å være med på dagliglivet til et vilt dyr. Vi opplever heldigvis at det er et minimum som svikter. Skulle de svikte, så er det backupløsninger i halsbåndet. Halsbåndene er utstyrt både med GPS‐sender og VHF‐sender. Om vi mister kontakt pga batterisvikt og/eller svikt i GPS‐senderen (ved svikt er det oftest dette som skjer), vil vi fortsatt kunne peile dyret med VHF‐senderen, som fungerer uavhengig av GPS‐senderen, svarer Inger Maren Rivrud til Mattilsynet.
Halsbåndene er også utstyrt med en såkalt drop‐off som kan fjernutløses. Det betyr at forskerne kan sørge for at halsbåndet faller av om det slutter å fungere. Om det mot formodning skulle være svikt i både GPS‐ og VHF‐sender, noe som er meget usannsynlig, vil de benytte sitt utstrakte nettverk av viltkameraer i SCANDCAM‐prosjektet til å forsøke å gjenfinne dyret.
