Norges Naturvernforbund og Natur og Ungdom har så langt vunnet slaget om Førdefjorden, men nå skal regjeringen vurdere begrunnelsen og premissene i Høyesteretts dom. Ett forbehold kan gi staten en ny sjanse i Førdefjorden.
Kommentert av Thor Guldberg, redaktør i fauna.no
Høyesterett slo onsdag fast at utslippstillatelsen til gruveselskapet Engebø Rutile and Garnet er ugyldig, og dermed også driftskonsesjonen og de øvrige vedtakene som bygger på den. Dommen er en fullstendig seier for Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund, som har kjempet saken gjennom tre rettsinstanser siden 2022. Men ett enkelt avsnitt i dommen kan komme til å bety mer for fremtiden til gruveprosjektet enn resten av domspremissene lagt sammen.
Et forbehold midt i seiersrusen
Førstvoterende, dommer Eyvin Sivertsen, bruker store deler av dommen til å forklare hvorfor utslippstillatelsen fra 2016 ikke er gyldig. Begrunnelsen den gangen bygget på inntekter, sysselsetting og bosetting, hensyn som EFTA-domstolen tidligere har slått fast ikke er gode nok til å rettferdiggjøre at en fjord forringes. Da staten i 2025 forsøkte å redde tillatelsen ved å vise til forsyningssikkerhet for kritiske mineraler, kom Høyesterett til at dette hensynet ikke kan legges inn i et ni år gammelt vedtak etter at det allerede er fattet.
Likevel skriver Sivertsen en setning som ikke handler om fortiden, men om fremtiden:
– Jeg understreker at jeg med dette ikke har uttalt meg om det er mulig å gi utslippstillatelse nå, basert på de forsyningshensynene som er omtalt i den kongelige resolusjonen fra mai 2025.
Eyvin Sivertsen
Det er denne ene setningen som gjør at dommen ikke nødvendigvis er det endelige punktumet mange har ventet på.
Hvorfor forsyningssikkerhet kan telle
EFTA-domstolen, som Høyesterett bygger sin tolkning på, har allerede åpnet for at hensynet til å sikre tilgang til kritiske mineraler kan være tungtveiende nok til å rettferdiggjøre at en vannforekomst forringes. Rutil brukes til å fremstille titanmetall, som i dag er definert som en kritisk og strategisk råvare i EUs regelverk om slike råvarer, den såkalte CRMA-forordningen. Dette regelverket fantes ikke da utslippstillatelsen ble gitt i 2016, og er derfor en del av begrunnelsen staten ikke kunne bruke i den saken som nå er avgjort.
I dommens punkt 94 står det: «Når det gjelder forsyningssikkerhet, anerkjente EFTA-domstolen at tilgang til kritiske mineraler kan utgjøre et tvingende allment hensyn, jf. avsnitt 46. Den påpekte i den forbindelse at rutil «er den viktigste kilden til produksjon av titanmetall», og at slikt metall er en strategisk råvare etter forordning (EU) 2024/1252 – den såkalte CRMA-forordningen («Critical Raw Materials Act») (…). Selv om forordningen ikke er innlemmet i EØS-avtalen, mente domstolen at betraktningene den bygger på, «kan inngå i en vurdering» av om en råvare kan regnes som kritisk. I avsnitt 47 gjorde domstolen to presiseringer: «… for det første, at hensynet til forsyningssikkerhet for slike mineraler kun kan være tvingende når det aktuelle mineralet er av en slik art at det rettferdiggjør særlige tiltak og, for det andre, at mineralet faktisk vil bli brukt til slike formål i den aktuelle EØS-staten eller i EØS mer generelt.»»
Høyesterett var imidlertid tydelig på to vilkår som må være oppfylt for at forsyningssikkerhet skal telle: mineralet må være av en art som faktisk rettferdiggjør særlige tiltak, og det må brukes i Norge eller i EØS innen rimelig tid hvis det skulle bli mangel på det. Skal rutilen fra Engebøfjellet eksporteres ut av EØS, er ikke forsyningsargumentet automatisk gyldig.
Kan det gamle vedtaket reddes
Staten forsøkte å argumentere for at den kongelige resolusjonen fra mai 2025, der forsyningssikkerhet ble trukket inn, kunne fungere som en etterfølgende godkjenning av tillatelsen fra 2016, en såkalt ratihabisjon. Høyesterett avviste dette på to grunner. For det første mente retten at resolusjonen fra 2025 ikke engang var utformet som en godkjenning av det gamle vedtaket. For det andre, og viktigere: en feil ved et vedtak kan bare repareres i ettertid hvis selve feilen rettes opp. Siden det opprinnelige vedtaket bygget på hensyn som aldri var gyldige etter vanndirektivet, kan ikke feilen fikses ved å legge til et nytt argument i etterkant.
Hva som ikke lenger er et alternativ
Dommen stenger samtidig av andre veier regjeringen kunne tenkt seg å gå. Innrettelseshensyn, det at Engebø Rutile and Garnet har investert flere milliarder kroner og bygget ut hele anlegget i tillit til at driften var lovlig, ble vurdert og avvist som grunn til å la tillatelsen stå. Høyesterett pekte på at dette bare i helt særskilte tilfeller skal kunne overstyre at et vedtak med en innholdsmangel kjennes ugyldig, og fant ingen slike særskilte omstendigheter her.
Også argumentet om at lokal sysselsetting og bosetting i seg selv kunne rettferdiggjøre vannforringelsen, ble lagt til side. Retten viste til at området ikke har hatt spesielle utfordringer med arbeidsledighet eller inntektsnivå sammenlignet med resten av landet, og at vanlige positive effekter av næringsvirksomhet ikke er nok til å oppfylle det strenge kravet om tvingende allmenne hensyn.
Hva kan skje videre?
Skal forsyningssikkerhet brukes som grunnlag for en ny tillatelse, må forvaltningen etter alt å dømme gjennom en helt ny behandling, denne gangen med en detaljert og konkret analyse som dokumenterer hvorfor rutil fra Engebøfjellet faktisk er nødvendig for forsyningssikkerheten i Norge eller EØS, ikke bare en generell henvisning til at metallet er strategisk viktig globalt. Det er nettopp dette kravet til konkret og oppdatert dokumentasjon EFTA-domstolen har stilt, og som Høyesterett har lagt til grunn. Det blir vanskelig å unngå.
En ny runde i forvaltningen, og sannsynligvis i rettssystemet etterpå, vil ta tid. Men dommen fra 17. juni er ikke skrevet som et forbud mot gruvedrift i Førdefjorden for all fremtid. Den er skrevet som et forbud mot å bruke de samme, allerede forkastede argumentene en gang til.
