Rovdyr, ikke jegere, kan løse skrantesyken

LEDER

Alle kan være enige om at et stort rovdyr er best egnet til å se hvilke hjortedyr i naturen som faktisk er sykt, eller er i ferd med å bli sykt. Det kan ingen jegere se, før det er for sent. Konklusjonen på denne lederen er dermed allerede sagt med få ord.

I forslaget om utvidet jakttid for elg og hjort i 22 kommuner rundt Hardangervidda og Nordfjella villreinområder ser vi nok et eksempel på hvordan myndighetene velger kortsiktige og lite effektive løsninger på komplekse økologiske problemer. Miljødirektoratet vil at jegere skal starte jakten allerede 15. august og fortsette helt til 31. januar for hjort, angivelig for å bekjempe skrantesyke.

Skrantesyke er utvilsomt en alvorlig trussel mot våre hjorteviltbestander. Siden den først ble oppdaget i Nordfjella i 2016 og senere på Hardangervidda i 2020, har myndighetene iverksatt drastiske tiltak. Men spørsmålet er om utvidet jakt faktisk er den mest effektive løsningen. Norske myndigheter er selv skyld i at bestanden av elg har blitt mangedoblet de siste tiårene.

Evalueringen fra Landbruksdirektoratet viser at effekten av tidligere utvidede jakttider har vært begrenset. Selv om det er felt nærmere 3000 individer av elg og hjort i utvidede jaktperioder over flere år, er det «usikkert om dyrene som felles i utvida jakttid kommer i tillegg til det som felles i ordinær jakttid». Med andre ord: Vi vet ikke om tiltaket faktisk reduserer bestandene.

Naturens egen løsning ignoreres

Det mest påfallende med myndighetenes strategi er at de fullstendig ignorerer naturens egen mekanisme for bestandsregulering: rovdyr. Forskning viser at store rovdyr som ulv kan ha betydelig innvirkning på hjorteviltbestander. Disse predatorene tar ikke bare ut svake og syke individer, men bidrar også til å endre hjorteviltets atferd og områdebruk.

Studier fra Yellowstone nasjonalpark har vist hvordan reintroduksjon av ulv førte til at hjortedyr endret beitemønster og brukte mer tid på å holde vakt. Dette resulterte i mindre konsentrerte bestander og redusert smitterisiko. Tilsvarende effekter kunne vi oppnådd i Norge med større rovdyrbestander.

I stedet for å erkjenne rovdyrenes økologiske rolle, velger myndighetene å utvide jakttiden og belaste hjorteviltet med ytterligere jakttrykk. Dette er særlig problematisk i januar, når dyrene allerede er presset av vinterforhold og begrenset mattilgang.

Kortsiktig tenkning

Miljødirektoratets forslag vitner om en forvaltning som mangler langsiktig økologisk perspektiv. Mens utvidet jakt presenteres som en nødløsning for å bekjempe skrantesyke, ville en mer balansert økosystemtilnærming med større rovdyrbestander gitt mer varige resultater.

Rovdyr ville ikke bare redusert hjorteviltbestandene, men også bidratt til mer naturlig seleksjon og spredt bestandene over større områder. Dette ville redusert smittepresset langt mer effektivt enn sporadisk jakt. Samtidig er det ingen i forvaltningen som tør å stilles spørsmålet om sauens rolle på smitte i naturen.

Når direktoratet skriver at «reduksjon av tetthet av elg og hjort er et viktig ledd i dette arbeidet», burde de samtidig erkjenne at naturen selv har utviklet mekanismer for nettopp dette – mekanismer vi systematisk har fjernet fra norsk natur.

I stedet for å forlenge jakttiden med tre år til, burde myndighetene heller vurdere å styrke rovdyrbestandene i og rundt de berørte områdene. Det ville gitt en mer kontinuerlig og naturlig bestandsregulering, og samtidig bidratt til å gjenopprette økologiske prosesser som har vært fraværende i norsk natur i generasjoner.

Skrantesyke er et alvorlig problem som krever handling. Men løsningen ligger ikke i flere jaktdager – den ligger i å gjenopprette naturlige økosystemer med fungerende rovdyr-byttedyr-dynamikk. Det er ingen jegere som klarer å velge ut ville dyr som lider av skrantesyke. Dermed er de lite effektive bidragsytere til redusert smitte.