Det er et mønster som går igjen. Når naturen er i krise, finner Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) nesten alltid en annen ansvarlig.
LEDER – fauna.no.
Når villaksen kollapser, er det oppdrettsnæringen. Når rypebestandene svikter, er det klimaet. Når skogen blir fattigere, er det utbygging. Når rovdyrbestander vokser, er det forvaltningen. Og når jegere eller fiskere må tåle strengere reguleringer, er det myndighetene som har sviktet.
Denne gangen gjelder det villaksen. Etter at Miljødirektoratet stengte fisket i flere av landets viktigste lakseelver, skriver NJFF at sportsfisket ikke har skapt villakskrisen. Der har organisasjonen et viktig poeng. Oppdrettsnæringens påvirkning gjennom lakselus og rømt oppdrettslaks er veldokumentert og utgjør en alvorlig belastning på villaksen.
Men hvorfor blir det nesten alltid der analysen stopper?
Naturkriser skyldes sjelden én enkelt årsak. De er resultatet av summen av mange belastninger. Nettopp derfor er det underlig at en organisasjon som ellers gjerne snakker om «samlet belastning», så ofte fremstiller egne medlemmer som nærmest uten ansvar.
Sportsfiske tar fortsatt villaks ut av elvene. Jakt tar fortsatt dyr ut av naturen. Selv når uttaket skjer innenfor lovlige rammer, er det en belastning bestandene må tåle. Det er derfor fisket nå stenges. Ikke fordi sportsfiskerne har skapt krisen alene, men fordi enhver ekstra belastning kan være avgjørende når bestandene er presset til bristepunktet.
Dette burde ikke være kontroversielt. Det er den samme logikken som brukes i all naturforvaltning. Når en bestand blir liten nok, må også lovlig høsting begrenses.
Likevel virker NJFF ofte mer opptatt av å plassere ansvaret hos andre enn å diskutere hvordan også egen aktivitet må tilpasses en natur i tilbakegang.
Den samme holdningen ser vi i rovviltdebatten. Skyld legges på ulv, bjørn, jerv og gaupe, mens langt mindre oppmerksomhet vies menneskets egen arealbruk, intensivt skogbruk, hytteutbygging og andre inngrep som også påvirker økosystemene. Bildet blir enkelt, men naturen er sjelden enkel.
Det betyr ikke at NJFF tar feil når organisasjonen peker på oppdrettsnæringen. Tvert imot. Oppdrett er en av de største truslene mot villaksen, og myndighetene har brukt altfor lang tid på å stille næringen til ansvar.
Problemet oppstår når dette brukes som en forklaring som overskygger alt annet.
En troverdig naturorganisasjon må klare to tanker samtidig. Den må kunne kreve kraftige tiltak mot oppdrettsnæringen, samtidig som den erkjenner at også jakt og fiske må tilpasses naturens tålegrenser. Den må kunne kritisere myndighetene uten å fremstille egne medlemmer som passive tilskuere.
Naturen bryr seg ikke om hvem som har størst skyld. Den reagerer på den samlede belastningen.
Det er på tide at også NJFF gjør det.
