Dyrevelferdsloven pålegger sauebonden plikter overfor sauen sin. Den pålegger ingen plikter til ulven. Det er kjernen i en misforståelse som nå sprer seg i debatten om rovdyrforvaltning – og som ligger til grunn for et debattinnlegg denne uken.
Kommentar av Thor-Ivar Guldberg, redaktør fauna.no
I innlegget spør sauebonde Tormod Rusten fra Lom om «Statsforvaltere og andre høytstående i norsk rovdyrforvaltning mandat av vår lovgivende forsamling til å tilsidesette dyrevernloven» når de lar en genetisk viktig ulv leve, selv om den dreper og lemlester sau på beite. Han mener myndighetene, ved å ikke felle ulven, i praksis bryter loven de selv har vedtatt.
Premisset holder ikke. Dyrevelferdsloven er ikke bygget for å regulere hva ett vilt dyr gjør med et annet. Den regulerer hva mennesker gjør med dyr.
Loven retter seg mot mennesker, ikke ville dyr
Lovens formålsparagraf slår fast at den skal «fremme god dyrevelferd og respekt for dyr», og den gjelder i utgangspunktet bredt – også ville dyr som ulv er omfattet av lovens virkeområde, ifølge NOAHs juridiske gjennomgang av regelverket. Det betyr blant annet at jakt skal utøves «på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte», jf. § 20, og at ingen har lov til å påføre et viltlevende dyr unødig lidelse med vilje.
Men de konkrete pliktene loven pålegger – å gi dyr forsvarlig tilsyn, stell, fôr og beskyttelse mot lidelse – er lagt på den som har dyrehold, altså den som eier eller har ansvar for dyret. En sauebonde har et lovfestet ansvar for sauen sin. Ingen har et tilsvarende ansvar for ulven, fordi ingen eier den. Det følger av et grunnleggende prinsipp i norsk viltrett: ingen eier viltet.
Når en ulv dreper en sau, er det ikke et brudd på dyrevelferdsloven. Loven har simpelthen ikke noe å si om saken, fordi den ikke regulerer forholdet mellom to dyr i naturen – bare forholdet mellom mennesker og dyr.
To forskjellige lover, to forskjellige spørsmål
Det Rusten egentlig beskriver, er en konflikt mellom rovviltforvaltningen og beitenæringen – ikke et lovbrudd. Om en bestemt ulv kan felles, avgjøres etter naturmangfoldloven og rovviltforskriften, ut fra bestandsmål og hensynet til en liten, innavlstruet ulvestamme. Det er her Statsforvalteren gjør sine vurderinger, ikke etter dyrevelferdsloven, som ville vært helt feil.
Det gjelder også retten til å forsvare dyr i en pågående angrepssituasjon. Nødverge er hjemlet i straffelovens § 18, og gjelder et konkret, pågående angrep der faren ikke kan avverges på annen rimelig måte. Det er en snever unntaksregel i strafferetten – ikke en rettighet som utledes av dyreeierens plikter etter dyrevelferdsloven. Det er også derfor en dyreeier kan bli dømt for å ha skutt et rovdyr, slik Rusten selv viser til: retten har da vurdert at vilkårene for nødverge ikke var oppfylt, ikke at dyrevelferdsloven ble brutt ved at dyret fikk leve.
En reell konflikt, feil forklart
Frustrasjonen bøndene i Gausdal og andre steder føler, er reell nok, og bunner i noe faktisk: rovviltforliket lover beitedyr prioritet i utvalgte områder, samtidig som genetisk viktige ulver fra andre bestander gis særlig vern. Det er en politisk avveining Stortinget selv har vedtatt rammene for, og som skaper vanskelige enkeltsaker i møte med virkeligheten på beite.
Men det er en avveining mellom to hensyn i rovviltpolitikken – ikke myndigheter som gir seg selv lov til å sette dyrevelferdsloven til side. Loven var aldri ment å hindre en ulv i å være ulv.
Kilder: Debattinnlegg av Tormod Rusten, publisert i VG 7. juli 2026. Lov om dyrevelferd (dyrevelferdsloven), §§ 1, 2 og 20, Lovdata. Straffeloven § 18 (nødverge), Lovdata. NOAHs juridiske oversikt over regelverk for ville dyr, villedyr.no.
