LEDER – fauna.no
Mens en svensk lokalpolitiker løfter fram villsvin som lokal mat, næringsgrunnlag og beredskapsressurs, brukte Senterpartiet millioner på å betale norske jegere og grunneiere store summer for å utrydde arten. Og det pågår fortsatt.
Den svenske lokalpolitikeren Lennart Skansfors fra Demokraterna i Norberg har kommet med et perspektiv som norske politikere burde merke seg. Villsvin kan skape skader og må forvaltes, men dyrene representerer samtidig kjøtt, jaktinntekter, lokal virksomhet og matberedskap.
Utspillet kom i et debattinnlegg i svenske Jaktjournalen 8. juli. Skansfors reagerte på Socialdemokraternas ønske om å redusere den svenske villsvinbestanden kraftig. Han avviser ikke problemene dyrene kan skape for jordbruket og trafikken. Poenget hans er at debatten ikke må stoppe ved at bestanden skal bort.
Ved alvorlige kriser, når handel, import eller transport blir rammet, kan lokalt produsert mat bli viktig. Villsvinkjøttet kan tas vare på gjennom jegere, vilthåndteringsanlegg, slakterier og lokale bedrifter. Jakten gir dessuten inntekter til grunneiere og virksomheter på landsbygda. Sverige trenger derfor en kontrollert og bærekraftig bestand, mener Skansfors – ikke en politikk som fjerner arten.
Betalte både skytter og grunneier
Kontrasten til Senterpartiets politikk i den forrige norske regjeringen kunne knapt vært større.
I oktober 2023 kunngjorde daværende landbruks- og matminister Geir Pollestad fra Senterpartiet at det nye norske målet var å utrydde villsvinet. Det var ikke lenger tilstrekkelig å holde bestanden liten og geografisk begrenset. Arten skulle bort.
For å få fart på avlivingen tredoblet regjeringen godtgjørelsen for felte hanndyr fra 1000 til 3000 kroner. For hunndyr ble beløpet doblet fra 2500 til 5000 kroner. Samtidig ble det innført en prøveordning der grunneieren mottok 4000 kroner når et villsvin ble skutt på eiendommen.
Dermed kunne det offentlige betale til sammen 9000 kroner for ett felt hunndyr: 5000 kroner til jegeren og 4000 kroner til grunneieren. For et hanndyr kunne regningen bli 7000 kroner. Det ble også utbetalt 4000 kroner for melding om påkjørte, syke eller døde dyr.
Senterpartiet gjorde med andre ord villsvinet til en inntektskilde først når det var dødt – og helst når arten var på vei ut av norsk natur.
Pollestad uttalte at han trodde folk var spesielt glade for at grunneiere skulle få 4000 kroner per felt villsvin. Fra ordningen ble utvidet i oktober 2023 og fram til februar 2025, ble det felt 520 villsvin og utbetalt 3,049 millioner kroner til jegere og grunneiere.
I tillegg satte staten av 2,5 millioner kroner til økt bekjempelse av villsvin i 2025, blant annet gjennom videreføring av Villsvinprosjektet og overvåking av bestand, spredning og arealbruk.
En merkelig form for selvforsyning
Dette kom fra et parti som ellers snakker høyest av alle om selvforsyning, norsk mat, beredskap, bruk av lokale ressurser og levende bygder.
Likevel ble en frittlevende kjøttressurs behandlet som om den hadde null verdi. Staten vurderte ikke først hvordan bestanden kunne forvaltes, hvordan kjøttet kunne omsettes, eller hvordan lokale slakterier og mottaksanlegg kunne bygges opp. Det politiske målet ble utryddelse, mens virkemiddelet ble offentlige penger til dem som trakk av. Nok en type statssubsidier som suger unødvendig kraft fra andre og mer trengende budsjetter, som helse, barn og eldre.
Den svenske lokalpolitikeren representerer ikke nødvendigvis et ferdig svar på alle utfordringene. Store bestander kan gi betydelige jordbruksskader, flere trafikkulykker og konflikter. Villsvinbestanden må derfor holdes på et nivå som naturen, jordbruket og lokalsamfunnene kan leve med.
Men Skansfors stiller det spørsmålet Senterpartiet unnlot å stille: Kan et dyr være både et problem og en ressurs?
Svaret er selvfølgelig ja.
Det gjelder elg, hjort, rein og en rekke andre arter. Bestandene forvaltes gjennom jakt uten at det nasjonale målet av den grunn er å utslette dem. At en art krever kontroll, er ikke det samme som at den må utryddes.
Reell sykdomsfare
Bakgrunnen for den norske kursendringen var utbruddet av afrikansk svinepest i Sverige høsten 2023. Frykten for sykdommen var reell. Afrikansk svinepest kan få svært alvorlige konsekvenser for både villsvin og kommersielt svinehold. Det betyr likevel ikke at permanent utryddelse er det eneste mulige svaret.
Norsk institutt for naturforskning viser til at smitte over større avstander i hovedsak spres av mennesker, blant annet gjennom infisert mat som havner i naturen. Villsvin kan deretter spre sykdommen lokalt. Smittevern handler derfor også om import, avfall, matrester, transport, kontroll og menneskelig atferd – ikke bare om hvor mange villsvin som finnes i skogen.
Villsvinet er dessuten ikke en art som biologisk hører hjemme på et annet kontinent. Dyret levde naturlig i norsk natur fram til det ble utryddet for mer enn tusen år siden. Arten er nå definert som fremmed fordi dagens dyr har kommet tilbake fra den moderne svenske bestanden, men selve arten har en lang naturhistorie i Skandinavia.
Beredskap krever levende ressurser
Matberedskap handler ikke bare om kornlagre, kraftfôr, tilskuddsordninger og store sentrale anlegg. Den handler også om å bevare kunnskap, jaktmiljøer, lokale mottak, slaktekapasitet og muligheten til å hente mat fra naturen.
En villsvinbestand skal ikke vokse ukontrollert. Men en begrenset, overvåket og aktivt forvaltet bestand kan levere store mengder næringsrikt kjøtt uten kraftfôr, fjøs, kunstgjødsel eller ordinær husdyrproduksjon.
I Sverige diskuteres det derfor om villsvinet kan inngå i landets beredskap. I Norge valgte Senterpartiet å betale én person for å skyte dyret og en annen person for at dyret tilfeldigvis befant seg på eiendommen hans.Det var en kostbar, kortsiktig og naturfiendtlig politikk.
Senterpartiet burde forklare hvordan partiet kan hevde at hele Norge skal tas i bruk, samtidig som en fornybar matressurs skal utryddes. Partiet burde også svare på hvorfor løsningen var millionutbetalinger til jegere og grunneiere, framfor investeringer i lokal foredling, kontrollert omsetning og kunnskapsbasert bestandsforvaltning.
Den svenske debatten viser at det finnes en annen vei. Villsvinet trenger ikke enten å få formere seg fritt eller bli utslettet. Det kan forvaltes, høstes og brukes. I en urolig tid bør Norge være svært forsiktig med å betale mennesker for å fjerne ressurser vi en dag kan få bruk for.