Hvalbestandene og klimaet: Hva forskningen faktisk viser

Industriell hvalfangst reduserte verdens hvaler med opptil 98 prosent, og biomassen er fortsatt bare en brøkdel av hva den en gang var. Men hva betyr dette egentlig for klimaet? En ny gjennomgang av forskningen viser at mens hvaler er avgjørende for sunne havøkosystemer, er deres direkte klimaeffekt trolig mer begrenset enn mange vil ha det til.

Den globale biomassen av hvaler er i dag estimert til mindre enn 25 prosent av nivået før hvalfangsten startet. På det laveste punktet, etter tiår med intensiv industriell fangst, var situasjonen enda mer dramatisk.

Dramatisk nedgang i hvalbestanden

Industriell hvalfangst reduserte den totale biomassen av bardehvaler med rundt 81-85 prosent. Konkret betyr dette at før hvalfangsten startet, var den totale biomassen av åtte bardehvalarter på omtrent 103 millioner tonn. I 2001 var dette redusert til bare 16 millioner tonn – en nedgang på hele 87 millioner tonn.

Enkelte arter ble særlig hardt rammet. Blåhvalen ble redusert med 98,5 prosent – fra 340 000 individer til bare 5 000. Finnhvalen mistet 85 prosent av populasjonen, mens vågehvalen kom relativt best ut med bare 20 prosent reduksjon.

Selv om kommersiell hvalfangst i stor grad har opphørt globalt, viser forskning at hvalbestandene fortsatt er langt under historiske nivåer. Særlig dramatisk er situasjonen for blåhvalen i Sørishavet, som er redusert med over 99 prosent.

Når blir bestandene normale igjen?

Det er svært usikkert når hvalbestandene vil nå normale nivåer, og forskning viser at fullstendig bedring kan ta hundrevis av år for enkelte arter.

Ulike hvalarter viser svært forskjellige bedringstakter. Knølhvalen i Sørøst-Australia vokser med 10-12 prosent årlig og er nå over 90 prosent gjenopprettet. I Øst-Australia har knølhvalen til og med nådd nivåer godt over førindustrielle tall i 2025. Også gråhvalen i Øst-Stillehavet har nådd eller overskredet førindustrielle nivåer.

Men for andre arter er bildet langt mer dystert. Den nordatlantiske retthvalen har bare 384 individer i 2024, langt under 10 000 før hvalfangst. For sørhavets retthval har bedringen stoppet opp på nivåer langt under førindustrielle tall.

Ny forskning viser at gjenopprettingstiden er mye lengre enn tidligere antatt. Retthvaler kan leve over 130 år og føder bare én kalv hvert 10. år. For å oppnå en sunn populasjon med gamle dyr, kan bedring ta hundrevis av år. Når populasjoner mister eldre individer, går også viktig kulturell kunnskap tapt, noe som forsinker bedringen ytterligere.

Flere faktorer kompliserer bildet. Klimaendringer påvirker mattilgangen i beiteområdene, menneskelige trusler som skipskollisorer og bifangst bremser bedringen, og marine hetebølger har forårsaket store dødelighetstopper i knølhval- og gråhvalbestander som var i ferd med å hente seg.

Hvalers rolle i karbonsyklusen

Hvaler spiller en betydelig rolle i havets karbonsyklus, og nedgangen i hvalbiomaasse har hatt en stor negativ effekt på CO₂-binding. Men hvor stor er effekten egentlig?

Hver storval kan lagre i gjennomsnitt 33 tonn CO₂ i løpet av livet sitt, mens et eiketre bare lagrer rundt 12 tonn over en levetid på opptil 500 år. Hvaler er svært effektive fordi de lagrer store mengder karbonrikt næring i sine massive kropper, lever i opptil 100 år eller mer, og puster ut svært lite CO₂ tilbake til atmosfæren.

Når hvaler dør naturlig, synker kadavrene til havbunnen og binder karbonet i hundrevis til tusenvis av år. Dette karbonet blir sekvestrert i sedimenter og forhindres i å returnere til atmosfæren som CO₂.

Forskning på fem bardehvalarter i sørlige halvkule viser dramatiske endringer. Før hvalfangst i 1890 kunne disse artene sekvestrere 400 000 tonn karbon per år. På det laveste nivået i 1972 var dette redusert til bare 60 000 tonn karbon per år – en reduksjon på 85 prosent.

Fremtidsprognosene varierer betydelig avhengig av klimautvikling. Uten klimaendringer kunne gjenopprettede bestander nå 320 000 tonn karbon per år innen 2100. Men med klimaendringer vil tallet bare være 170 000 tonn karbon per år.

Totalt fjernet hvalfangsten 87 millioner tonn biomasse, som inneholdt estimert 17 millioner tonn karbon fra marine økosystemer.

Hvalpumpen: Indirekte klimaeffekt

Hvaler bidrar også indirekte til CO₂-binding gjennom den såkalte «hvalpumpen». Hvalenes jerrike avføring stimulerer vekst av planteplankton som binder CO₂. 12 000 spermhvaler i Sørishavet støtter opptaket av anslått 200 000 tonn karbon årlig gjennom denne mekanismen.

Planteplankton representerer 98 prosent av global biomasse i havet og er en hoveddriver for CO₂-opptak. Men forskningen på hvalers stimulering av planteplankton er svært usikker, og mange eksperter advarer mot å overvurdere hvalers klimaeffekt.

Tallene i perspektiv

Hvis verdens hvaler ble gjenopprettet til førindustrielle nivåer, ville de årlige klimagevinstene gjennom «whale falls» (døde hvaler) være 225 000 til 1,5 millioner tonn CO₂ per år. Dette tilsvarer 0,0006 til 0,004 prosent av globale fossile utslipp på 36,8 milliarder tonn årlig, eller 0,006 til 0,04 prosent av utslipp fra avskoging på 3,6 milliarder tonn årlig.

Gjennom hvalpumpen er estimatene mer usikre. Seriøs forskning antyder 10-20 millioner tonn CO₂ årlig ved full gjenoppretting. Det Internasjonale Pengefondet (IMF) hevdet i 2019 at tallet kunne være så høyt som 1,7 milliarder tonn, men dette mangler empirisk støtte og er sterkt kritisert av forskere.

Hvis ingen hvaler hadde blitt drept, ville situasjonen være vesentlig bedre, men fortsatt ikke avgjørende for klimaet. Uten hvalfangst ville 160 000 tonn karbon mindre være i atmosfæren per år – tilsvarend 843 hektar ekstra skog. Totalt 17 millioner tonn karbon ville fortsatt vært i marine økosystemer, og havene ville hatt sunne økosystemer med langt mer planteplankton som binder CO₂.

IMF estimerer at hver storval har en økonomisk verdi på over 2 millioner dollar basert på karbonbinding, fiskeriforbedring og økoturisme. Den totale verdien av gjenværende hvaler er anslått til over 1 billion dollar.

Viktigere for økosystemet enn klimaet

Forskning viser at hvalers rolle er viktigere for økosystemet enn for klimaet. Planteplankton bidrar med 50 prosent av jordens oksygen og fanger 37 milliarder tonn CO₂ årlig – tilsvarende fire Amazonas-skoger.

En 1 prosent økning i planteplanktonproduksjon fra hvalaktivitet kunne teoretisk fange hundrevis av millioner tonn ekstra CO₂ årlig, tilsvarende 2 milliarder modne trær. Men forskningen på sistnevnte effekt er svært usikker, og mange eksperter advarer mot å overvurdere hvalers klimaeffekt.

Norske forskere ved NORCE og Bjerknessenteret har vist at livet i havet er avgjørende for havets evne til å ta opp CO₂. Havet fanger opp rundt 25 prosent av menneskeskapte utslipp. Livet i havet hjelper til med å lagre karbon i havet gjennom den biologiske karbonpumpen, der plankton og andre levende organismer forbruker karbon nær havoverflaten, og når de dør synker de til dyphavet og bringer med seg karbonet fra atmosfæren.

Ny norsk forskning viser at hvaler spiller en essensiell rolle for havets økosystemer. De øker havets evne til karbonfangst, som er viktig for å motvirke klimaendringene. Samtidig kan klimaendringene være en trussel mot hvalene selv. Norske forskere innrømmer at man vet lite om hvordan vågehvalbestanden utvikler seg.

En naturvitenskapelig studie fra 2024 konkluderer: «Vi må motstå karboniseringen av dyr som klimaløsninger». Forskere er enige om at vi bør gjenopprette hvalbestandene for biodiversitetens skyld, ikke fordi de er en stor klimaløsning.

Uten hvalfangst

Uten hvalfangst ville havet vært betydelig sunnere med bedre næringskjeder og økosystemer. Men klimakrisen ville fortsatt krevd dramatisk reduksjon i fossile utslipp – hvaler kunne aldri erstattet dette behovet.

Selv om kommersiell hvalfangst har opphørt i de fleste land, fortsetter Norge å fange vågehval til tross for et globalt moratorium. I flere tiår har norske myndigheter påstått at hvaler må tas livet av fordi de ellers spiser «store mengder fisk som er mat for andre arter», og at «hvalfangst bidrar til balanse i de marine økosystemene». Men forskning viser at dette er en myte – det er ingen vitenskapelige bevis for at «hvalen spiser opp fisken».

Gjenopprettingen av hvalbestander vil ta lang tid, og for enkelte arter kan fullstendig bedring aldri skje uten betydelige endringer i miljøforhold og menneskelig påvirkning. Men verdien av sunne hvalpopulasjoner for marine økosystemer er ubestridelig, uavhengig av deres direkte klimaeffekt.