Dyrevernleder sa opp i protest etter ti år

Leder av Dyrevernnemnda i Vestfold, Nina Skjelbred, sa i protest opp sin stilling som leder av Dyrevennmnda i Vestfold.

I en henvendelse til Landbruks- og matdepartementet lekser hun opp alle forholdene hun er misfornøyd med, og det er spesielt Mattilsynets rolle innen dyrevern hun er misfornøyd med. Vi gjengir hennes brev til departementet i sin helhet her (våre uthevelser, hovedsakelig):

«Norske dyreeiere har ansvar for sine egne dyr, men vi har tradisjonelt hatt et kontrollorgan for tilfeller hvor ting går galt i dyreholdet. Dette arbeidet har vært svært viktig for norsk dyrevelferd. Mattilsynet har hatt ansvaret for forvaltning av dette lovverket. Min rolle har i snart ti år vært å sitte som medlem av dyrevernnemnda, de seneste årene som leder. Dette er et åpent brev for å varsle offentligheten og publikum om tilstander som nå gjør denne rollen helt umulig. 

Hvordan følger Mattilsynet opp bekymringsmeldinger om dyrevelferd? 

Dyrevernnemnda (DVN) har historisk hatt en viktig funksjon for oppfølging av velferden for norske dyr. De har bistått Mattilsynet (MT), vært på inspeksjoner, snakket med folk, sortert alvorlige fra mindre alvorlige eller grunnløse bekymringsmeldinger, og bidratt til at MT har hatt en bedre oversikt over tilstanden i dyreholdene. For ti år siden ble det lagt ned veldig mye bra arbeid på dette området, og mange dyr fikk en bedre skjebne etter bekymringsmeldinger og oppfølging av disse. DVN kartla og observerte, MT fulgte opp. Etter den såkalte pelsdyrskandalen på Jæren, som nådde riksmediene, ble praksis for bruk av nemndene endret. 

Dagens praksis er elendig og praktisk talt ikke-eksisterende. Vi er sjelden eller aldri ute på tilsyn. Enkelte avdelinger av MT har ikke sendt ut nemnda på månedsvis. DVN Vestfold brukes i praksis ikke i det hele tatt. Dette begrunnes blant annet med at vi ikke får reise ut alene lenger. Vi skal nå kun brukes til å ivareta lekmannsskjønnet i de mest alvorlige sakene, men har ikke vært involvert i dette arbeidet heller. 

Mattilsynets egne inspektører, som også er veterinærer, foretar heller ikke mange tilsyn. De har ikke tid, de får ikke lov til å prioritere dyrevelferd over andre må-oppgaver som kjøttkontroll og prøvetaking, og de de får stadig mer krevende saksbehandling. Langtidssykemeldinger er ganske vanlig, og folk slutter og søker seg til andre jobber. Ansatte som tidligere var lojale og stolte av jobben sin føler nå i stor grad avmakt og melder at de ikke rekker over sine oppgaver. Kompetansen lekker ut av Mattilsynet. 

Dette er veldig frustrerende også for nemndmedlemmer, som har brukt mye tid på å sette seg inn i dette viktige arbeidet. Vi føler oss lurt. Det aller mest kritiske er likevel alle mindre gode, dårlige og skrekkelige dyrehold som går under radaren. Publikum som melder fra blir ikke lyttet til, og dyra som er omtalt i bekymringsmeldingene får ingen hjelp. Vi frykter for den generelle dyrevelferden i Norge, som vi liker å tro er i verdensklasse. Antall tilsyn har stupt de siste årene, og ledelsen i Mattilsynet er stolte over at de kun prioriterer saker med størst risiko for dårlig dyrevelferd. Dersom det skulle kunne kalles god taktikk, burde alvorlige dyretragedier vært historie. Ledelsen tar verken hensyn til egne inspektører, medlemmer av dyrevernnemdene, eller til dyra. Dyra er prisgitt et tilsynsorgan som tar dyrevelferd på alvor. 

Hvem har ansvaret? 

Ledelsen i Mattilsynet og politikerne har ansvaret. Departementet har ansvar for å bevilge ressursene, og ledelsen i Mattilsynet har ansvar for å disponere ressursene, men også for å kommunisere behovet. Ledelsen i MT har også ansvar for instruksen for hvordan DVN skal brukes. Den politiske ledelsen sammen med Mattilsynets ledelse både kunne og burde ha løst dyrevelferdsproblemene på en mye bedre måte. Vi opplever nå verken vilje eller evne til å gjøre noe med forvaltningsutfordringene. 

Hva bør gjøres? 

• Ledelsen i Mattilsynet må synliggjøre behov, i stedet for å være opptatt av å gjøre politikerne til lags. 
• Nemndas arbeidsmengde må settes i system. 
• Bekymringsmeldingene kan ikke henlegges i så stor grad som det gjøres nå. 
• Det må skaffes til veie BÅDE menneskelige og økonomiske ressurser til oppgavene. Etter et tilsyn følger en tidkrevende saksbehandling og oppfølging. 
• Dyrevelferd må bli en må-oppgave. 
• Oppgaver relatert til dyrevelferd bør skilles fra andre oppgaver i Mattilsynet. Det bør ansettes inspektører i MT som bare holder på med dyrevelferd – så ressursene ikke brukes til andre lovpålagte oppgaver. Dyrevelferdstilsyn blir en salderingspost fordi lovpålagte oppgaver som kjøttkontroll, eksportattester og prøvetaking m.m. ikke kan velges bort. Man bør gå gjennom Mattilsynets nåværende arbeidsoppgaver med lupe, for å se på hva som like gjerne kan gjøres av byråkrater, andre instanser eller privatpraktiserende veterinærer. 
• Politikerne må se hele bildet, og ikke la seg styre av næringene. Bare slik kan enkeltdyrets skjebne bedres. 

Det ovenstående anses som såpass alvorlig at departementet og Mattilsynets ledelse kan sies å bryte det lovverket de er satt til å forvalte hver eneste dag. Hver eneste bekymringsmelding som blir lagt i skuffen, hver eneste oppgave som kommer i veien for tilsyn, og hver eneste omprioritering av oppgaver understreker dette. Samfunnet har varslingsplikt, og plikt til å gripe inn, ved kjennskap til lovbrudd som vedrører dyr som lider unødig. Enkeltdyret blir i dag ikke prioritert på noen måte. Dette gjelder både produksjonsdyr og kjæledyr.

Det er nedfelt i lovverket at det skal oppnevnes dyrevernnemnder for å ivareta lekmannsskjønnet. Nemndene blir oppnevnt av Mattilsynet, som de er en del av. Nemndmedlemmene tar på seg dette arbeidet på toppen av vanlig jobb, familie og fritid, fordi arbeidet er viktig! Men – arbeidet blir ikke utført. Ikke fordi det ikke er behov, men fordi det ikke er vilje til å prioritere dyrevelferdstilsyn. Vi VET at behovet dessverre er stort. 

Når publikum gjør sin borgerplikt og varsler om et dårlig dyrehold, er de avhengig av å føle at de blir tatt på alvor. Hvordan synliggjør Mattilsynet at disse meldingene blir henlagt av ressurshensyn? Blir de øremerkede midlene faktisk brukt til dyrevelferd? Kan publikum ha tillit til en etat som ikke gjør det vi tror de gjør? Det er en stor belastning å bli assosiert med et samfunnsansvar som oppleves som så viktig, men som fungerer så dårlig. Etter en periode på nesten ti år orker jeg ikke lenger å være en del av dette systemet, og legger derfor ned mitt arbeid som leder av dyrevernnemnda for Vestfold, i protest. 

Nina Skjelbred»

• Skjelbreds henvendelse ble sendt Landbruks- og matdepartementet den 1. juli 2024. Den 11. juli ble saken sendt fra Landbruks- og matdepartementet til Mattilsynet, som rette instans for henvendelsen. Fauna.no fikk innsyn i dokumentene 5. desember 2024.