Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Elgen har i flere tiår vært selve symbolet på norsk natur og jaktkultur – et dyr som mange forbinder med bærekraft, tradisjon og frihet. Men det er på tide å stille spørsmålet: Er elgen virkelig så «vill» og «naturlig» som vi liker å tro?
LEDER
Sannheten er at dagens elgbestand ikke er et naturgitt fenomen, i hvert fall ikke med den store mengden. Den er et resultat av en bevisst, menneskestyrt vekst siden 1960-tallet. Etter krigen var elgen nær et bunnpunkt, men systematisk viltforvaltning, fredningstiltak og bedre skogbruk gjorde at bestanden eksploderte.
På 1970-tallet ble det felt rundt 6–7 000 elg årlig. De neste tiårene skjøt tallet i været til mellom 30 000 og 40 000 dyr i året. Denne «eksplosjonen» var alt annet enn naturlig. Det var et økologisk og økonomisk prosjekt – og dermed et menneskeskapt bidrag i både naturregnskap og klimaavtrykk.
Miljødirektoratet har nylig dokumentert hvordan tamrein står for enorme utslipp: 48 kilo CO₂ per kilo kjøtt, langt over både ku og sau. Regnskapet for rein tas med fordi den lever under menneskelig kontroll. Men elgen, som for lengst har fått sin bestandsvekst kunstig stimulert, slipper unna alle miljøregnskaper. Det er et paradoks.
Når mennesket har lagt til rette for en tett elgstamme – med klimatrykk på skog, beite og trafikk, og med kjøtthåndtering og logistikk fullt integrert i markedet – da kan vi ikke fortsette å late som om elgkjøttet er «naturens gave» uten konsekvenser.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Samtidig vet vi at klimaavtrykket fra kjøtt ikke stopper ved grensen mellom tamt og vilt. Metan er metan, uavhengig av om den kommer fra ei ku eller en elg. Når reinkjøtt må bære sine utslippstall og miljøkostnader, må også elgkjøttet det.
Kanskje er tiden inne for å snakke om en miljøavgift på elgkjøtt – ikke for å straffe jegerne, men for å etablere prinsippet om at også «ville» bestander som er menneskestyrt, må regnes inn i helheten. En slik avgift kan gå til klima- og naturfond i kommunene der elgen forvaltes, og bidra til å gjenopprette balansen mellom jaktinteresser, naturtap og reelle klimaeffekter.
Elgen har hatt et langt frikort i miljøregnskapet. Nå bør det inndras.
