Over to milliarder kroner ble brukt på renseanlegget på Bekkelaget i Oslo, men dersom dette ikke omfatter strengere krav til kompenserende tiltak, kan disse pengene i praksis være bortkastet.
Det skriver Jessica Anne Hough og Alexander Ugland fra Bellonas Bioteam i kronikken«Lettere å forurense enn å rense», publisert i Klassekampen og på Bellonas nettsider mandag 18. mars 2024.
Kronikken tar for seg en påfallende ubalanse i håndteringen av nitrogenutslipp i Oslofjorden. De peker på at mens industrien, representert ved Chemring Nobel, nylig har fått tillatelse til å slippe ut 200 tonn nitrogen i forbindelse med produksjon av eksplosive kjemikalier, møter initiativer for å rense fjorden for nitrogen, som Pronofas forsøk på å resirkulere nitrogen gjennom tunikatoppdrett, betydelige byråkratiske hindringer.
Kronikken belyser den kritiske tilstanden til Oslofjorden, forverret av industriell aktivitet, jordbruk, og avløp, og understreker behovet for tiltak som renser fjorden fremfor å forurense den ytterligere.
Til tross for at Oslo kommune har investert 2,1 milliarder kroner i oppgradering av renseanlegget på Bekkelaget, noe som muliggjør rensing av ytterligere 200 tonn nitrogen årlig, påpeker forfatterne at uten strengere krav til kompenserende tiltak vil disse pengene i praksis være bortkastet.
Forfatterne fremhever potensialet i naturbaserte løsninger som tunikater, blåskjell, og tare, som kan fungere som et naturlig renseanlegg for fjorden, øke biodiversiteten, og skape nye arbeidsplasser. De kritiserer det offentlige for manglende vilje til å anerkjenne og implementere slike løsninger, til tross for deres suksess i andre land.
Bellona foreslår å sette av 40 hektar til tunikatproduksjon i Oslofjorden for å resirkulere 200 tonn nitrogen årlig, og etterlyser en revisjon av regelverket for å lette etableringen av lavtrofisk akvakultur. De argumenterer for at utslipp må kompenseres med tiltak som fjerner tilsvarende mengder nitrogen fra andre kilder, og at det kreves en nasjonal satsing på naturbaserte løsninger for å utfordre problemet på en bærekraftig måte.
Fauna.no legger for egen regning til at «tunicater» – en gruppe marine organismer – er også kjent som sjøpølser eller ascidier. Tunicater er interessante for forskere og miljøvernere fordi de har evnen til å filtrere vann og fjerne partikler, noe som kan være nyttig i biorensing av marine miljøer.
Her er en oversikt over hvordan tunicater kan bidra til rensing av vann i sjøen:
- Filtrering: Tunicater tar inn vann gjennom en inntaksåpning, filtrerer ut plankton og andre næringsstoffer, og slipper så det filtrerte vannet ut gjennom en annen åpning. Denne prosessen kan bidra til å klare opp vannet ved å fjerne suspenderte partikler.
- Biorensing: På grunn av deres filtreringsevner, kan tunicater potensielt brukes til å kontrollere algevekst og redusere turbiditet i vannet. De kan også bidra til å redusere nivåene av nitrat og fosfat, som er næringsstoffer som ofte fører til eutrofiering (overgjødsling) i vannmiljøer.
- Habitat for mikroorganismer: Tunicatenes overflater og deres avfallsprodukter kan også gi habitat for nyttige mikroorganismer som ytterligere bidrar til nedbrytning av organisk materiale og rensing av vannet.
- Forskning og anvendelse: Forskere studerer hvordan man kan bruke tunicater i akvakultur og i rensing av vann. Det er eksperimenter med å integrere tunicater i lukkede akvakultursystemer for å forbedre vannkvaliteten for fiskeoppdrett.
- Bærekraftig biomasse: Tunicater som samler opp næringsstoffer kan høstes og brukes som fôr i akvakultur eller som en kilde til biobrensel, noe som gir en bærekraftig måte å utnytte biomasse på.
Det er viktig å merke seg at mens tunicater har potensial for vannrensing, er det fortsatt mange utfordringer knyttet til å skalere opp og effektivt integrere slike organismer i marine rensesystemer.
