Så galt kan det gå når staten tillater jakt

Aktivt Rovdyrvern mener to trønderske bjørnesaker viser en gjennomgående svikt. Klagene ble avgjort nær ett år etter fellingsperiodene. Nå ber organisasjonen departementet om å omgjøre vedtakene.

Aktivt Rovdyrvern (ARV) har bedt Klima- og miljødepartementet foreta en samlet vurdering av to vedtak om skadefelling av bjørn i 2025. Den ene saken startet i Rennebu og Oppdal i slutten av juli. Den andre startet i Rindal i midten av august og fikk etter hvert et fellingsområde som strakte seg gjennom flere kommuner.

Miljødirektoratet behandlet klagene sommeren 2026 og opprettholdt vedtakene fra Statsforvalteren i Trøndelag. Direktoratets avgjørelser kan ikke påklages. ARV ber derfor departementet vurdere om vedtakene skal omgjøres etter forvaltningsloven.

Organisasjonen mener sakene må ses i sammenheng. Etter ARVs syn viser de de samme problemene: lang behandlingstid, et utilstrekkelig skadegrunnlag, manglende identifikasjon av skadevolderen, svak vurdering av andre tiltak og manglende vurdering av den samlede belastningen på bjørnebestanden.

Miljødirektoratet har på sin side kommet til at vilkårene for skadefelling var oppfylt. Direktoratet viser blant annet til dokumenterte tap i fellingsområdene, risikoen for nye skader, områdenes betydning for beitedyr og den godkjente kvoten for betinget skadefelling.

De to sakene samler dermed flere av de vanskeligste spørsmålene i norsk bjørneforvaltning: Hvor omfattende må skaden være før en fredet bjørn kan felles? Hvor sikkert må forvaltningen vite hvilken bjørn som har forårsaket skaden? Når skal virkningen på hele bestanden vurderes? Og har en klage noen reell betydning når den først blir avgjort lenge etter at fellingsperioden er over?

Tre geiter i Rennebu

Den første saken startet 29. juli 2025. Holtålen kommune søkte muntlig om tillatelse til å felle én bjørn i deler av Rennebu og Oppdal. Søknaden kom etter at tre geiter var funnet drept av bjørn ved Gisnadalen i Rennebu. De hadde antatt skadedato 28. juli.

Statsforvalteren ga tillatelsen muntlig samme dag. Fellingsperioden varte fram til 1. august. Det skriftlige vedtaket ble datert 31. juli.

ARV klaget på vedtaket samme dag. Organisasjonen mente tre geiter ikke var et omfattende nok skadegrunnlag til å åpne for felling av en fredet bjørn. Den viste samtidig til at flere bjørner allerede var drept i Norge og i Trøndelag i løpet av året.

ARV reagerte også på en feil i vedtaket. I overskriften og mesteparten av teksten gjaldt tillatelsen Rennebu og Oppdal, mens det i selve vedtaksdelen sto at den gjaldt Grong og Høylandet. Statsforvalteren sendte senere ut et korrigert vedtak.

Miljødirektoratet beskrev dette som en skrivefeil. Direktoratet mente det ellers gikk tydelig fram at fellingsområdet lå i Rennebu og Oppdal, og at feilen ikke hadde påvirket vurderingene eller innholdet i vedtaket. Samtidig understreket direktoratet at fellingsvedtak må være presise og entydige, slik at det ikke oppstår tvil om hvor en tillatelse gjelder.

Da direktoratet vurderte skadegrunnlaget, så det ikke bare på de tre geitene. Ifølge avgjørelsen var det på vedtakstidspunktet registrert sju sauer og tre geiter som var tapt til bjørn i fellingsområdet. Statsforvalteren hadde dessuten sett skadene i sammenheng med tidligere bjørneskader i grenseområdene mellom Tynset og Rennebu.

Miljødirektoratet mente derfor at skadeomfanget, utviklingen og potensialet for nye tap samlet var tilstrekkelig til å gi tillatelse.

Ett ferskt sauekadaver i Rindal

Den andre saken startet 14. august 2025. Rindal kommune søkte om skadefelling etter at ett ferskt sauekadaver var påvist tapt til bjørn ved Rindhatten. Søknaden viste også til en tidligere skadesituasjon i Oppdal og Rennebu.

Statsforvalteren ga muntlig tillatelse samme dag og fattet skriftlig vedtak 15. august. Fellingsområdet omfattet først deler av Rindal, Surnadal, Rennebu og Orkland.

Området ble deretter endret to ganger. Den 18. august ble deler av Tynset tatt inn. To dager senere ble fellingsområdet endret på nytt. Da omfattet det deler av Rindal, Orkland, Rennebu, Tynset og Midtre Gauldal. Det ble samtidig gitt dispensasjon til å bruke drone under fellingsforsøket.

ARV klaget på det opprinnelige vedtaket 18. august. Organisasjonen mente ett påvist sauekadaver ikke oppfylte kravet om en akutt, pågående og betydelig skadesituasjon. De mente også at det var fare for å felle en annen bjørn enn den som hadde forårsaket skaden.

Miljødirektoratet la et bredere skadebilde til grunn. Direktoratet opplyste at det på vedtakstidspunktet var registrert 35 tap av sau til bjørn innenfor fellingsområdet. Statsforvalteren hadde vurdert at skadeutviklingen og potensialet for ytterligere tap gjorde at terskelen for skadefelling var nådd.

ARV avviser ikke at det var registrert flere tap i området. Organisasjonens innvending er at bare ett av dem var en fersk skade som dannet grunnlaget for den aktuelle søknaden. De øvrige tapene var etter ARVs vurdering verken ferske eller dokumentert knyttet til den bjørnen som fellingsforsøket skulle rettes mot.

Dette viser en grunnleggende uenighet om hva som skal inngå i skadegrunnlaget. ARV legger stor vekt på de ferske skadene og forbindelsen til ett bestemt dyr. Forvaltningen legger også vekt på skadehistorikk, utviklingen i et større område og sannsynligheten for nye skader.

Hvor sikkert må riktig bjørn identifiseres?

Begge sakene dreier seg også om hva det betyr at skadefelling skal rettes mot et bestemt skadegjørende individ.

ARV mener det ikke forelå DNA-analyser eller annen sikker identifikasjon av bjørnen i noen av sakene. Organisasjonen hevder at forvaltningen heller ikke dokumenterte at de ulike skadene var forårsaket av samme dyr, eller undersøkte godt nok om andre bjørner kunne stå bak.

Etter ARVs syn kan skadefelling ikke brukes som et generelt tiltak mot en bjørn som tilfeldigvis befinner seg i et område der det tidligere er registrert skader. Organisasjonen mener tillatelsen må være målrettet mot bjørnen som faktisk har forårsaket den aktuelle skaden.

Miljødirektoratet skriver også i sine avgjørelser at en skadefellingstillatelse skal rettes mot bestemte skadegjørende individer. Direktoratet har likevel ikke lagt til grunn at bjørnen må være identifisert gjennom DNA før en tillatelse kan gis.

I praksis forsøkes kravet ivaretatt gjennom geografisk og tidsmessig avgrensning og ved at fellingsforsøket rettes mot området der de siste skadene er registrert. Tillatelsene gjaldt én bjørn innenfor fastsatte perioder og nærmere beskrevne områder. Binner med unger og ungene deres var unntatt.

ARV mener slike avgrensninger ikke er tilstrekkelige når det mangler dokumentasjon som knytter skadene til ett individ. Organisasjonen peker på risikoen for at en annen bjørn blir felt, også en binne. Spørsmålet er særlig viktig fordi en skadefelling ikke bare skal redusere antallet bjørner i et område. Tiltaket skal etter regelverket være rettet mot skadevolderen.

Klagen kom etter at fellingsperioden var over

Behandlingstiden står sentralt i ARVs begjæring til departementet.

Vedtaket i Rennebu og Oppdal ble fattet i slutten av juli 2025. Klagesaken ble sendt til Miljødirektoratet 29. august samme år, men avgjørelsen kom først 27. juli 2026.

Rindal-vedtaket ble fattet i august 2025. Klagene ble sendt videre til direktoratet i september. Miljødirektoratets avgjørelse er datert 17. juli 2026.

I begge sakene gikk det dermed rundt ti til elleve måneder fra klagene ble oversendt til de ble avgjort. Fellingsperiodene hadde da vært over i nesten ett år.

ARV mener denne tidsbruken gjør klageretten lite reell. En avgjørelse som kommer etter at tillatelsen er utløpt, kan ikke stanse fellingsforsøket. Dersom en bjørn allerede er skutt, kan konsekvensen heller ikke gjøres om.

Organisasjonen ba i begge de opprinnelige klagene om at vedtakene ikke skulle iverksettes før klagene var behandlet. I Rennebu-saken skrev Miljødirektoratet senere at det ikke gikk fram av oversendelsen at Statsforvalteren hadde behandlet anmodningen om utsatt iverksettelse.

Direktoratet viste til at et avslag på en slik anmodning skal begrunnes. Det mente likevel at en ny behandling på dette tidspunktet ikke ville påvirke utfallet eller gi prinsipielle føringer for Statsforvalteren.

ARV mener nettopp dette viser problemet. Når avgjørelsen kommer så sent at spørsmålet ikke lenger har praktisk betydning, blir kontrollen med vedtaket i hovedsak en etterfølgende vurdering. Organisasjonen mener dette ikke gir en effektiv mulighet til å få stanset et inngrep mens det fortsatt kan stanses.

Uenighet om belastningen på bestanden

ARV mener forvaltningen heller ikke vurderte den samlede belastningen på bjørnebestanden godt nok. Organisasjonen oppgir at 19 bjørner ble felt i Norge i 2025, og omtaler avgangen som uvanlig høy.

I den første klagen fra 31. juli oppga ARV at 16 bjørner allerede var drept så langt det året, fem av dem binner. Organisasjonen mente derfor nye tillatelser måtte vurderes sammen med alle andre registrerte uttak.

Miljødirektoratet bekreftet i begge avgjørelsene at bestandsmålet for bjørn i region 6 ikke var nådd. Det sannsynlige antallet ynglinger i regionen i 2024 var beregnet til 2,2.

Direktoratet viste samtidig til at rovviltnemnda hadde vedtatt en betinget skadefellingskvote på inntil ni bjørner i 2025. Kvoten og utvidelsene av den var behandlet og stadfestet av Klima- og miljødepartementet.

Miljødirektoratets syn er at vurderingen av om uttaket truer bestandens overlevelse, først og fremst skjer når den samlede kvoten fastsettes. Når Statsforvalteren senere behandler en konkret skadesituasjon, skjer dette innenfor den vedtatte kvoten.

ARV mener dette ikke er tilstrekkelig. Organisasjonen hevder at naturmangfoldlovens krav om å vurdere den samlede belastningen også må brukes i hvert enkelt vedtak, særlig når avgangen gjennom året blir større enn det som var kjent da kvoten først ble fastsatt.

Her står to ulike syn mot hverandre. Forvaltningen viser til at den konkrete tillatelsen lå innenfor en lovlig fastsatt kvote. ARV mener hvert nytt uttak likevel må vurderes mot det faktiske antallet bjørner som allerede er felt, bestandens utvikling og virkningen av flere samtidige skadefellinger.

Beitedyr og andre mulige tiltak

Et annet stridspunkt er om skadefelling var den eneste tilfredsstillende løsningen.

ARV mener ikke-dødelige tiltak ikke ble prøvd eller vurdert godt nok. Organisasjonen har blant annet vist til tidlig nedsanking, bedre beskyttelse av beitedyr og andre tiltak som kan skille bjørn og husdyr.

Miljødirektoratet kom til motsatt resultat. Begge fellingsområdene lå utenfor det prioriterte forvaltningsområdet for bjørn og var vurdert som viktige områder for beitedyr.

I Rennebu-saken viste direktoratet til at 714 sauer og lam og 29 geiter var sluppet på beite i det aktuelle området i 2025. Det mente det ville være omfattende og vanskelig å etablere et effektivt skille mellom sau og bjørn midt i beitesesongen, enten gjennom rovviltavvisende gjerder eller innsanking.

Direktoratet mente derfor at det ikke fantes andre tilfredsstillende forebyggende løsninger i den aktuelle situasjonen. At områdene var prioritert til beitedyr, fikk betydning for hvor omfattende tiltak forvaltningen kunne kreve av dyreeierne.

ARV mener denne soneforvaltningen får for stor vekt. Organisasjonen viser til at bjørnens naturlige leveområder ikke følger grensene mellom bjørneområder og beiteprioriterte områder. Etter ARVs syn kan plasseringen utenfor en bjørnesone ikke alene senke terskelen for å felle et fredet dyr.

Sakene viser dermed hvordan norsk rovviltpolitikk møter biologiske forhold. Forvaltningsområdene er politisk og administrativt fastsatt, mens bjørnene beveger seg mellom kommuner, fylker og regioner. Når et dyr forlater et prioritert bjørneområde og kommer inn i et viktig beiteområde, endres også forvaltningens vurdering av hvilke interesser som skal ha størst vekt.

Større fellingsområder og bruk av drone

Rindal-saken viser også hvor raskt et fellingsområde kan vokse når forvaltningen antar at en bjørn har beveget seg videre.

Tillatelsen startet i fire kommuner. I løpet av få dager ble den endret to ganger og omfattet til slutt deler av fem kommuner. Endringene ble begrunnet med nye skader og sannsynligheten for at bjørnen hadde beveget seg østover.

Et større område kan gjøre det lettere å følge en vandrende bjørn. Samtidig reiser det spørsmål om hvor presist fellingsforsøket fortsatt er rettet mot den opprinnelige skadevolderen.

Tillatelsen til bruk av drone førte til en egen konflikt. Miljødirektoratet viste til at drone etter det daværende regelverket i utgangspunktet var forbudt ved jakt, felling og fangst, men at forvaltningen kunne gi dispensasjon.

Direktoratet mente Statsforvalteren hadde begrunnet dispensasjonen med at drone kunne gjøre fellingsforsøket mer effektivt. Det viste også til at bruken var avgrenset, og at risikoen for unødig forstyrrelse av annet dyreliv var vurdert.

ARV mener vurderingen var for svak. Organisasjonen hevder at effektivitet ikke alene er nok, og at forvaltningen også måtte vurdere nødvendighet, dyrevelferd, påvirkning på andre dyr og om metoden var minst mulig inngripende.

Seks spørsmål som går igjen

ARV mener de to sakene ikke bare handler om to lokale fellingsforsøk. Organisasjonen ser dem som eksempler på spørsmål som kan oppstå hver gang det gis tillatelse til skadefelling av bjørn.

Det første er hvor stort og aktuelt skadeomfanget må være. Det andre er hvor tett forbindelsen må være mellom de dokumenterte skadene og bjørnen som kan felles. Det tredje er om bestandens samlede belastning skal vurderes på nytt i hver sak eller i hovedsak når kvoten fastsettes.

Det fjerde spørsmålet gjelder andre tiltak. Forvaltningen legger stor vekt på at skadene skjer i beiteprioriterte områder der det er vanskelig å samle inn dyrene midt i sesongen. ARV mener det må kreves en mer konkret vurdering før felling velges.

Det femte gjelder klagebehandlingen. Når en fellingsperiode varer i noen få dager, mens klagen tar nær ett år, oppstår et stort skille mellom hvor raskt vedtaket kan gjennomføres og hvor raskt det kan kontrolleres.

Det sjette gjelder presisjon. Feil kommunenavn, stadig endrede fellingsområder og manglende individidentifikasjon kan etter ARVs syn øke risikoen for at tillatelsen rammer en annen bjørn enn skadevolderen.

Ber om klare føringer fra departementet

Miljødirektoratet fant ikke grunn til å endre noen av vedtakene. Direktoratet mente skadehistorikken, beiteverdiene og faren for nye tap ga tilstrekkelig grunnlag for skadefelling. Det viste også til at tillatelsene lå innenfor en kvote som var godkjent av Klima- og miljødepartementet.

ARV ber nå departementet komme til et annet resultat. Organisasjonen ønsker at begge avgjørelsene omgjøres, og at departementet fastsetter tydeligere krav til fersk skade, individidentifikasjon, alternative tiltak og vurdering av bestandens samlede belastning.

Utfallet vil ikke endre fellingsperiodene i 2025. De er for lengst avsluttet. En eventuell omgjøring kan likevel få betydning for hvordan nye saker om skadefelling av bjørn skal behandles.

Striden dreier seg derfor ikke bare om hva som skjedde i Rindal og Rennebu. Den handler om hvor høy terskelen skal være før en fredet bjørn kan felles, hvordan usikkerhet skal håndteres og om kontrollen med vedtakene skjer raskt nok til å ha praktisk betydning.