Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
LEDER
Norge har i flere tiår levd med en rovviltpolitikk som verken tjener naturen eller framtida. Basert på Stortingets gamle rovviltforlik forvaltes rovdyr som om de først og fremst er et problem som må begrenses, framfor som arter vi har et ansvar for å sikre. Resultatet er en forvaltning som setter kunstige maksimumsgrenser for bestander, og som dermed undergraver prinsippet om reell artsforvaltning. Det er på tide å snu dette bildet.
Nylig gikk ei sameliste inn for at rovdyrene skal drepes oftere, at bestandene skal bli mindre enn minimum, og at politikken skal styres av bøndene, reindriften og utmarksutøvere. Det er lett å være enige i at rovdyrpolitikken bør endres, men ikke i den retnignen naturfiendene vil. Det er på tide å bruke vitenskapelige metoder for å fastsette minimumsbestander for rovdyr, ikke maksimumsbestander som fortsatt er Stortingets standpunkt. Mye fordi vedtakene er både gamle og utdaterte.
Store rovdyr har en avgjørende funksjon i økosystemene. De regulerer bestander av byttedyr, opprettholder balanse i naturen, og bidrar til genetisk mangfold og robusthet i økosystemene våre. Nylig skrev NJFF at det ligger ann til rekordmange hjort å jakte, som nå starter. Det er jegere som skyter etter antall tagger på gevirset, og ikke tar du de syke og svake dyrene. Her må det bli opp til rovdyrene å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø. Ingen jeger kan gjøre en ligende jobb.
Når staten samtidig har forpliktet seg til å ta vare på biologisk mangfold, framstår dagens politikk som et åpenbart paradoks: Vi later som vi verner, men vi regulerer bestandene ned mot et minimum som i praksis oppfører seg som et maksimumstak og maksumumsuttak.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Dette skaper en situasjon der naturens egen dynamikk må vike for en politisk balansegang. Samfunnsdebattens sentrum har blitt produksjon, tap og erstatning, mens det egentlige ansvaret – å sikre livskraftige bestander og biologisk mangfold – skyves til side.
En ny rovviltpolitikk må bygge på følgende prinsipper:
- Vitenskap først: Bestandsmål må settes etter økologiske og genetiske tålegrenser, ikke etter hva som til enhver tid er politisk mulig. Naturen ville arter og deres overlevelse kan ikke være gjenstand for kompromisser.
- Minimumsbestander – ikke maksimumstak: Det må legges inn reelle sikkerhetsmarginer slik at rovdyrbestandene er livskraftige også på lang sikt, og tåler naturlige svingninger.
- Internasjonalt ansvar: Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på sine store rovdyr. Dette har jo Bernkonvensjonen klart sagt fra om til Norge, men dette er norske myndigheter ikke villige til å høre på.
En slik omlegging innebærer at vi må våge å stå i konfliktene. Men i stedet for alltid å la debatten dreie seg om tap i landbruk og reindrift, må vi erkjenne at naturens rett til å eksistere ikke kan underlegges økonomiske regnestykker alene. Rovdyr er ikke en «tapspost» i norsk forvaltning – de er selve nøkkelen til et sunt og levende økosystem.
Skal Norge ha en troverdig miljøpolitikk, må tiden for rovdyr som forhandlingsobjekter være forbi. Vi trenger et nytt rovdyrforlik – ett som tar naturen på alvor og som favoriserer rovdyrene og deres eksistens på en positiv måte. At samiske interesser nå snakker motsatt av dette, er litt komisk i avisen Sagat når NRK samtidig skriver at lange flere er for rovdyr enn mot, i Finnmark. Igjen er det landbrukets, reindriftens og jegernes narrativ som har nådd fram i media. Det er merkelig når de vet at påstandene mye er renspikka tøv.
