Biolog Arne J. Mortensen fra Tretten irettegår i et innlegg i Gudbrandsdølen Dagningen landbruksinteressene i området.
Kritikken er rettet mot Hedmark Bonde- og Småbrukarlag, Oppland Bonde og Småbrukarlag og Rovviltutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Alle har sterke synspunkter på flytting av ulv, sjølforsyning og landbrukspolitikk i GD den 11. mars.
– Når organisasjonene uttaler at «ville dyr flyttes ikke med helikopter», må det tolkes slik at de mener at den aktuelle ulven ikke burde flyttes, men skytes. Videre tolker jeg ortanisasjonene slik at ønsket om økt sjølberging legitimerer at utmarka bør fylles maksimalt med beitedyr.
– Bonde- og Småbrukarlagene kjemper for sin sak og sin næring, og det er legitimt. De må argumentere som de vil, men spørsmålet er om de har støtte for en så gammelmodig og ensidig argumentasjon i ei tid da natur og klima står på agendaen.
– Husdyrbrukere har til alle tider ryddet konkurrenter av veien. På ulik måte og med ulike metoder rundt i verden, men med samme mål: Fjerne konkurrenter som «spiser av lasset».
Vi gjengir her resten av innlegget fra biologen:
I 1845 var det offisiell politikk i Norge å utrydde rovdyra, mens det nå er politisk støtte for å ta vare på dem. Synet på rovdyr og vår sameksistens har endret seg i takt med vårt natursyn for øvrig. De fleste er enig i at beitedyr og utmarksbeite er bra, både i forhold til bærekraft, sjølforsyning og miljø. Men det er langt derfra til å ville «fylle opp» norsk utmark med beitedyr, slik organisasjonene antyder.
Det er ingen politisk målsetting å ensidig maksimere uttaket av beiteressurser, selv om fagmiljøene i landbruket stadig regner på hva som kan utnyttes. Det er tvert imot slått fast at utmarksbeite skal skje innenfor rammen av naturens tåleevne (bl.a. Meld. St. 9 (2011-2012)). Derfor må tettheten av beitedyr i større grad vurderes opp mot påvirkningen på økosystemet i de enkelte beiteområdene, ikke minst i vårt fylke.
I Innlandet har antall sau i utmark økt de siste 50 år, i noen kommuner ganske kraftig og vi er nå landets største sauefylke, med vel 300 000 sau på utmarksbeite. Tettheten (antall dyr pr. areal) varierer mye mellom områder, men der det er så høy tetthet at større arealer «preges» av sau, er det åpenbart at dette også har innvirkning på økosystemet rundt.
Kunnskapen om dette er begrenset, men økende. Vår nasjonale ansvarsart, villreinen, lever mange steder i områder med stor sauetetthet. Graden av overlappende sauebeite og reinbeite har økt, fordi sauen i stadig større grad har tatt i bruk høyfjellsområdene.
Nå er villreinen kommet på rødlista og årsaken er sammensatt, men sykdomsoverføring og parasittisme mellom sau og rein kan være et nytt punkt på lista, som nå begynner å bli lang. Rundormen (Nematodirus battus) er vanlig hos sau, og denne er nylig påvist i ekskrementer fra rein. Det er særlig rundt saltingsplasser og samlekveer at faren for kryss-smitte er størst.
Tettheten av beitedyr påvirker resten av økosystemet, enten de er ville eller tamme. Men det er de tamme beitedyra som «vinner». Det anslås at verdens dyrebestander er redusert med 70 % de siste 50 år og landbruket er en viktig årsak. Storskala, industrielt landbruk er naturmangfoldets fiende. Det er heldigvis ikke Norge som leder an dette kappløpet, men vi har likevel god grunn til å se nærmere på hvordan vi balanserer graden av husdyrbeite opp mot den miljøpåvirkningen vi har økende kunnskap om.
Jeg tror ikke organisasjonene kan regne med særlig støtte når de går til angrep på en sårbar art i norsk natur og krever «fri flyt» av beitedyr. I hvert fall ikke fra den yngre delen av befolkningen og de som velger å ta inn over seg ny kunnskap om natur og miljø. Heldigvis blir det stadig flere.