LEDER
Fiskekjøper Egil Johansen i Botnhamn stiller spørsmål ved nødvendigheten av å innføre alle de foreslåtte innstrammingene innen fiskeriene på én gang, med henvisning til at det vil påføre fiskerinæringen store konsekvenser. Han uttrykker forståelse for behovet for reguleringer, men mener at enkelte tiltak kan utsettes eller modereres.
Sett fisken først, ikke fiskesalget
Dette er en farlig og kortsiktig tankegang som ikke tar innover seg alvoret i situasjonen for våre fiskebestander. Nylig kunne vi lese fra forskerne i Havforskningsinstituttet at steinbiten ble fisket ned til et minum på 1970-tallet. Resultatet var at steinbiten forsvant mange steder, og har heller ikke komme tilbake. Resultatet ble at enorme områder ble overtatt av kråpkebollene. 50 år etter det et fortsatt for lite steinbit, som er den eneste arten som faktisk spirer kråkeboller til middag. Fiske etter steinbit ble altså er økologisk katastrofe. Når skal folk i denne næringa skjønne alvoret, annen enn å hele tiden prate for sin syke mor.
Det er forståelig at Johansen, som en aktør i fiskerinæringen, kjenner på presset som innstrammingene vil medføre, både for seg selv og for lokalsamfunnet rundt ham. Men når fiskebestandene er truet, slik forskerne klart har påpekt, må vi handle raskt og helhetlig for å sikre fremtidige fiskeressurser. Johansen ønsker en mer gradvis tilnærming, men dette vitner om en manglende erkjennelse av hvor alvorlig situasjonen faktisk er. Hvis vi ikke tar de nødvendige grepene nå, kan det få langt mer katastrofale konsekvenser for både fiskebestandene og næringen på sikt.
Føre-var-prinsippet er ikke valgfritt
Johansen nevner brosme som et eksempel på en bestand der det er usikkerhet rundt datagrunnlaget, og han foreslår at innstrammingene bør utsettes mens man forsker videre. Er det ikke typisk. Noen kaller det prokrastinering.
Dette er et klassisk eksempel på hvordan næringsinteresser ofte forsøker å undergrave føre-var-prinsippet. Når forskerne anbefaler innstramminger, også basert på usikkerhet, er det nettopp fordi vi ikke har råd til å ta sjanser. Fiske er ikke en uendelig ressurs, og ved å vente på «sikrere» data kan vi allerede ha forårsaket uopprettelig skade. Å utsette tiltak vil bare forsterke problemene vi står overfor.
Historien viser oss veien
Johansen spør om vi ikke kan lære av tidligere kriser, som i 1990-årene, da kystsamfunnene måtte tilpasse seg lavere torskekvoter. Poenget her er at vi allerede har vært gjennom perioder hvor overfiske har ført til drastiske nedgangstider. Dersom vi ikke lærer av disse erfaringene og handler raskt, risikerer vi å gjenta de samme feilene. Fiskebestandene er allerede under press fra klimaendringer, og vi har ikke luksusen av å vente og se hvordan situasjonen utvikler seg. Selv om det går ut over lommeboka til fiskehandleren.
En næring i omstilling
Det er positivt at Johansen anerkjenner behovet for omstilling i næringen. Dette er et faktum som de fleste i industrien nå må forholde seg til. Men omstilling må skje på en bærekraftig måte, ikke ved å tøye grensene for hvor mye vi kan ta ut av havet før det er for sent. Å rigge om driften og satse på alternative fiskeslag kan være en del av løsningen, men det må skje samtidig som vi tar de nødvendige grepene for å beskytte de artene som er mest truet. Og være helt sikre på at nye arter har en bestand som vil være bærekraftig etter at fisket starter.
Ansvar for fremtiden
Det er forståelig at fiskere og kjøpere som Johansen er bekymret for sin egen økonomi og for arbeidsplassene i lokalsamfunnet. Men å sette økonomisk gevinst foran langsiktig bærekraft er en farlig vei å gå. Hvis vi ikke prioriterer å beskytte fiskebestandene nå, vil vi stå igjen med langt større problemer i fremtiden, både for ressursene i havet og for næringen. Reguleringer og innstramminger er ikke et valg mellom økonomi og ressurser – de er nødvendige for å sikre at vi i det hele tatt har en fiskerinæring i fremtiden.
Kan ikke utsettes
Egil Johansen uttrykker i innlegget i Fiskeribladet forståelige bekymringer for næringens fremtid, men hans forslag om å utsette nødvendige innstramminger vitner om en kortsiktig tenkning som ikke tar hensyn til fiskebestandens skjøre tilstand. For å sikre fremtiden til både fiskeressursene og den økonomiske bærekraften i næringen, må vi sette fiskens overlevelse foran salget. Det er på tide at alle aktører i næringen, inkludert Johansen, innser at de innstrammingene som nå foreslås ikke bare er nødvendige – de er helt avgjørende.
