Klima- og miljøminister Espen Barth Eide gikk til et oppsiktsvekkende skritt ta han nylig vedtok å skyte en binne med to unger i Snåsa.
Ministeren overkjører med dette vedtaket sitt eget fagdirektorat og tar den norske rovviltforvaltningen et langt skritt i feil retning. Dette vedtaket bryter med en rekke prinsipper i norsk naturforvaltning og noe lignende har aldri skjedd i Norge.
Av Siri Martinsen, leder i NOAH – for dyrs rettigheter
og Alette Sandvik, leder i Foreningen Våre Rovdyr
NOAH-for dyrs rettigheter og Foreningen Våre Rovdyr fikk stoppet jakten via midlertidig forføyning, men regjeringen krever omkamp og bjørnenes skjebne skal opp i tingretten andre uken i august.
Miljødirektoratet vedtok å frede bjørnefamilien, departementet vedtok å skyte. Men begge vedtakene peker på flere negative konsekvenser av at skytingen gjennomføres – ikke minst at disse bjørnenes død vil gjøre det svært usannsynlig at det allerede svært lave bestandsmålet for bjørn oppnås. Bjørnebestanden i Norge er sterkt truet, og dessuten er langt under målet på 13 årlige ungekull som politikerne har satt for seg selv. I regionen hvor denne bjørnefamilien lever er det «lov» for bjørnene å få 3 kull – men antall reelle kull er oppgitt å være 1,4. Det sier seg selv at det å drepe den ene «hele» bjørnefamilien som finnes der ikke er noen god bevaringspolitikk.
Økt nedskyting av bjørn på begge sider av grensen har ført til en katastrofal utvikling for denne sterkt trua arten. Bjørnen er en spesielt utsatt art ettersom de har sen reproduksjon og skyting av enda en binne i den trønderske populasjonen vil slå svært negativt ut – dette innrømmer regjeringen i vedtaket.
I en slik situasjon er det klima – og miljødepartementet sin oppgave å legge til rette for vekst i bestanden – ikke å gjøre situasjonen verre. Når det er snakk om kritisk truet ulv, hevder regjeringen at de må skyte ulv så fort det politisk bestemte «bestandsmålet» er nådd. Men for sterkt truet bjørn er det plutselig ikke så viktig for landets klima – og miljøminister med «bestandsmål» – de skytes til tross for at de ligger langt under dette målet.
I vedtaket bryter også regjeringen et viktig prinsipp om å ikke felle binne med unger. Forbud mot skyting av binne med unger står i alle vedtak om felling av bjørn og er bygger på grundige naturfaglige vurderinger. I tillegg sier det seg selv at det å ta livet av mor og unger midt i yngletiden bryter med en rekke etiske prinsipper nedfelt i både dyrevelferds- og naturlovgivning.
Binnene i den norske bjørnebestanden er ekstremt viktige å ta vare på for bestandssituasjonens skyld. Forskning har vist at binner i Skandinavia vanligvis er så mye som 6 år når hun første gang klarer å få en unge til å overleve det første året. Den konkrete binnen med unger som Barth Eide har bedt SNO om å skyte «så raskt som mulig» er en av de viktigste binnene i hele Trøndelag. Hun kalles «NT 125», er en av få binner i reproduktiv alder i Norge og har vært kjent over flere år.
Hun har levd store deler av året innenfor forvaltningsområdet for bjørn i Nord-Trøndelag, men av og til går hun også utenfor «forvaltningområdet». Det hører med til historien at dette området har skrumpet inn på grunn av lokalpolitiske vedtak de siste årene, til sterk kritikk fra Miljødirektoratet. Dermed er et godt bjørnehabitat plutselig «forbudt» å bevege seg i for bjørnene i området. Akkurat nå befinner bjørnefamilien seg bare noen kilometer fra området der bjørnene fortsatt skal «få lov» å yngle.
Vi så alle Norges klima – og miljøminister skrive under den viktige naturavtalen i Montreal i fjor. Men vet han egentlig hva han har forpliktet seg til? Naturavtalen handler om å stanse og reversere naturtapet og tapet av arter. Den handler om å sikre levedyktige bestander av trua arter og sørge for å snu den dramatiske utviklingen for verdens naturmangfold. Verdens ville pattedyr har blitt så redusert i moderne tid at de nå kun utgjør 4% av den samlede biomassen av pattedyr i verden. Resten består av mennesker og våre husdyr.
Den norske regjeringen og vår klima- og miljøminister har ikke forstått alvoret i dette. Eller et enda verre og kanskje mer realistisk alternativ: Man ønsker faktisk ikke å oppnå de målene for ville dyr og natur som vi har forpliktet oss til. Man ønsker å holde ulven kritisk truet, og nå ønsker man å gjøre grep som risikerer at bjørnen blir enda mer truet. Skal Norge til slutt bli et land uten bjørner, uten store rovdyr, uten intakt natur?
Per i dag har regjeringen abdisert fra ansvaret om å bevare truede dyr i norsk natur. Isteden har det blitt opp til frivillige organisasjoner å bruke sine ressurser på å forsvare de truede dyrenes eksistens ved å gå rettens vei.
