I stedet for å gå forsiktig fram med en viktig art som ble utryddet i Norge tidligere, har fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss ingen hemninger i sin hengivenhet til sports- og yrkesfiskere.
LEDER
Utviklingen det siste året har vært preget av en gryende optimisme i forvaltningen av makrellstørje, og nå er festen offisielt i gang: Den norske kvoten økes med drøyt 25 prosent, samtidig som ICCAT åpner for stadig større uttak i hele Atlanterhavet. Resultatet er et politikk-landskap som minner ubehagelig om tidligere feilgrep i fiskeriforvaltningen, der kortsiktig gevinst igjen truer langsiktig bærekraft.
Hvordan har vi havnet her? Makrellstørja er en toppkonsument, en ikonisk og sårbar art som i tiår har slitt med overbeskatning og akutt bestandsnedgang. De siste års små, forsiktige kvoter har ikke vært et svik mot norske fiskere – de har vært et minimum av ansvar i møte med et levende bevis på verdens fiskerifiaskoer. Nå, med noen år med økt bifangst og spor på norske ekkolodd, skal den samme arten bli kroneksemplet på hvordan trenden snus: Mer kvote, mer utbytte, mer fartøy. Norges andel er riktignok bare 0,95 prosent, men i den store helheten dras presset mot bestanden ytterligere opp.
Forvaltningens mantra om «bedre muligheter enn noen gang» og «fantastisk ressurs» vitner om en farlig naivitet. Kvotefleksibilitet åpner for ytterligere press, og erfaringen fra andre fiskerier viser gang på gang hvordan slike justeringer fungerer som smutthull for overfiske. Samtidig har NFD innrømmet eget ansvar for ikke å fiske opp kvoten hittil – nå vender man blikket mot stadig flere fartøy, og kaller det «styrkede muligheter».
Men nå handler det om noe mer enn stolthet over nyskapt fiskeribusiness. Det handler om respekt for naturen, for de lange syklusene som ligger bak at makrellstørja igjen patruljerer norskekysten. Å gjøre seg til verdensmester i tunfisk er å ignorere de økologiske faresignalene, og det er å gamble med en ressurs som har vært på randen av kollaps. For økt kvote betyr ikke automatisk bærekraftig uttak. Det betyr først og fremst økt risiko for å gjenta historiens tabber.
Hvis Norge virkelig mener alvor med ord om «en førsteklasses ressurs», må tilnærmingen preges av vitenskap, forsiktighet og langsiktighet – ikke jubel for større uttak og flere båter. Stans opp. Sett hensynet til arten først, ikke bare fiskerinæringens kortsiktige vinning. Makrellstørja fortjener bedre – og norsk fiskeriforvaltning har verken råd eller samvittighet til nye feilgrep.
Makrellstørjen hadde en dramatisk tilbakegang som forverret seg gjennom flere tiår, før bestanden begynte å ta seg opp igjen på 2010-tallet.
Fakta om makrellstørjas utvikling
Makrellstørje var vanlig langs norskekysten fra Oslofjorden til Troms helt frem til slutten av 1970-tallet. Storhetstiden for norsk størjefiske var på 1950- og 60-tallet, med toppåret 1952 da det ble fanget 11 480 tonn. Nye forskningsfunn viser at overfisket faktisk startet allerede rundt 1900 – 70 år tidligere enn man tidligere trodde.
Kollaps og bunnen
På 1970-tallet begynte fangstene å bli mindre, og stadig færre fisker fant veien til norskekysten. I 1986 ble det siste regulære størjefisket gjennomført, og arten var inntil 2009 omtrent helt forsvunnet fra norske farvann. Internasjonalt nådde overfisket sitt høydepunkt på 1980- og 90-tallet, da det ble anslått at mellom 50 000 og 61 000 tonn ble fanget årlig i det østlige Atlanterhavet og Middelhavet.
Bedring fra 2010-tallet
I 2010 vedtok ICCAT en regional gjenoppbyggingsplan med drastisk redusert totalkvote på 12 900 tonn, ned fra tidligere 30 000-33 000 tonn årlig. Planen fungerte, og bestanden begynte å øke – makrellstørja kom tilbake til Norskehavet i 2012. I 2021 ble arten tatt ut av IUCNs rødliste, og den østlige Atlanterhavsbestanden ble i 2017 vurdert til å ikke lenger være overfisket.
