Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Ny norsk forskning viser at digitalt sporingsutstyr på fugler kan bidra til dårligere kondisjon hos voksne fugler og mindre mat til ungene deres. Det er de eggleggende hunnene som blir mest kadelitende av forskernes aktivitet.
En ny studie bygger på mer enn ti år med feltarbeid på toppskarvkolonien på Heimøya i Sklinna-området i Norge. Der har tusenvis av toppskarv hekker tett i tett på bergknauser ytterst i havgapet. Her har forskere festet ulike sporingsenheter på voksne toppskarv, veid både foreldre og unger, fulgt hekkesuksessen og sett hvem som kommer tilbake til kolonien neste år. Dette gir et usedvanlig detaljert bilde av hvordan moderne forskningsutstyr påvirker både fuglenes hverdag og livsløp. Utstyret inkluderer GPS-loggere, dybdemålere og tunge videokameraer, som til sammen gir ekstra motstand i både luft og vann.
Forskerne har delt utstyret inn i tre hovedkategorier: lettere GPS- og dybdelogger festet til halen, tyngre GPS- og dybdelogger på beinring, og kombinasjoner der videokamera plasseres øverst på ryggen i tillegg til andre loggere. I tillegg har forskerne fulgt en stor gruppe kontrollfugler som kun har metallring uten elektronikk. Slik kan effekten av utstyret sammenlignes direkte på både bevegelsesmønster, vektutvikling, ungevekst og overlevelse.
Stor studie på norsk toppskarvkoloni
På Heimøya er toppskarver veid både før og etter at loggere er montert gjennom hele hekkesesongen. Kontrollfuglene uten loggere viser en svak økning i kroppsvekt utover sommeren; både hunner og hanner legger på seg noen titalls gram når maten er god og hekkesesongen skrider fram. Hos de fuglene med påmontert utstyr er bildet snudd: Voksne fugler mister i snitt 41 til 55 gram, og effekten øker med vekten av elektronikken.
Forskerne har brukt sesongmodeller for å beregne normal vektutvikling, og sammenligner dette med faktisk målt kroppsvekt etter utstyrsperioden. Mens kontrollfuglene øker i snitt cirka 16–18 gram gjennom sesongen, taper alle loggergruppene kroppsmasse. Toppskarv med de tyngste videologgerne kommer dårligst ut, med gjennomsnittlig vekttap på rundt 55 gram.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Voksne toppskarv går ned i vekt
Hos fugler med de lettere GPS- og dybdeloggerne festet til halen, er vekttapet noe mindre, men fortsatt tydelig. I stedet for moderat vektøkning ender disse fuglene med et snitt-tap på omtrent 40 gram sammenlignet med forventet utvikling. Fugler med tunge GPS-enheter over lengre perioder mister også mye vekt, selv om tallene varierer etter varighet og individuell belastning. Det peker på at det ikke bare er totalvekt, men også utstyrsperiode, som avgjør belastningen fuglen opplever.
Når forskerne sammenligner hunn- og hannfugler, er vekttapet likt for kjønnene. Begge går ned i vekt på grunn av utstyret. Hunnene har imidlertid lavere kroppsvekt fra start, og derfor utgjør nedgangen en større andel av kroppsmassen. Det gir mindre marginer for energitap når mattilgangen svikter. Og dette påvirker fuglebestandens evne til å overleve.
Videologgere gir svakere toppskarvunger
Det mest dramatiske funnet gjelder toppskarvungene i reirene til foreldre med videologgere. I kontrollreir blir unger i gjennomsnitt 41 gram tyngre per dag i vekstfasen mellom cirka 5 og 30 dager gamle. I reir med forelder utstyrt med tung videopakke, finner forskerne snitt-vekst på kun 8 gram per dag. Effektene står tydelige og statistisk sterke igjen selv etter rensing for målefeil og ekstreme enkelttilfeller.
Det går ellers fram at det er fullt mulig at fuglene blir så påvirket at de endrer jaktstrategien for å kompenserer for utstyret. Dermed bruker mer tid på matletting eller spesialiserer seg på visse byttedyr, som en konsekvens av at fuglene hemmes under flukt og når de dykker etter mat i havet.
Atferden endres under vann
Sporingsteknologi gir detaljert innblikk i toppskarvens jakt. Ved å kombinere GPS-data og dybdemålinger har forskerne analysert hvor langt toppskarvene flyr fra kolonien, hvor lenge de er ute, hvor dypt de dykker og hvor mye tid de tilbringer på bunnen av hvert dykk – der de aktivt jakter fisk. Dette er nøkkelvariabler for å forstå hvor effektivt toppskarvene utnytter matressursene i havet.
Fugler med de tyngste videologgerne har grunnere dykk og kortere dykketid enn fugler med lettere logger. Dykkene gir mindre tid på bunnen der toppskarven faktisk svømmer etter fisk. Fugler utstyrt med langtids-GPS og beinmontert dybdemåler dykker dypere, men er kortere under vann totalt og på bunndelen. Små endringer per dykk gir store utslag på total fiskemengde gjennom dagen.
Forskerne påviser også at foragingsturene – matletingsrundene – endrer seg. Loggere gjør at enkelte fugler velger nærmat og gir seg tidligere på lange turer, sannsynligvis for å spare energi. I alle tilfeller gir det tydelig signal om at utstyret aktivt påvirker toppskarvens bruk av miljøet.
Hunnene taper mest på utstyret
På lengre sikt er overlevelsen det viktigste spørsmålet. Forskerne har fulgt fargemerkede individer år etter år og brukt avanserte overlevelsesmodeller. Fugler med loggere har generelt lik årlig overlevelse som ringmerkede fugler, så lenge utstyret er lett og perioden moderat. Unntaket er hunnfugler som har båret de tyngste videologgerne og langtids-GPS. Flere hunner dør med andre ord, mens hannene har større overlevelsesevne. Ungene blir dessuten tynnere mens de er på reiret, samtidig som mor med digital merking blir dårligere til å finne mat til ungene.
Hekkesesuksess og andel unger som overlever til et bestemt tidspunkt i sesongen er stabil i reir der foreldre har langtids-GPS uten videologger. Når analysen begrenses til definert del av sesongen er overlevelsen til ungene omtrent lik som i kontrollreir.
Forskerne etterlyser nye standarder
Bak studien ligger en gammel regel om at loggere ikke skal overstige ca. tre prosent av fuglens kroppsvekt. Denne er opprinnelig fra studier på store sjøfugler (albatrosser), men har blitt brukt bredt på arter med annen dykkestrategi. Funnene fra toppskarv viser at både vekt, plassering og varighet gir egne effekter – og at summen blir mer komplisert enn slike generelle regler fanger opp.
Toppskarven er typisk fotdrevet dykker og svært sensitiv for utstyr på beina, som gir økt motstand og hemmer jakt. Utstyr på ryggen øker luftmotstanden under flukt og gjør lange turer mer krevende. Forskerne foreslår at man ikke kun snakker om prosenter av kroppsvekt, men må vurdere form, feste og hydrodynamikk/aerodynamikk for hver art.
Et annet budskap er at feltforskere må dokumentere effektene av loggere langt grundigere enn tidligere. Mange studier presenterer økologiske funn ut fra sporingsdata, uten å vise hvordan utstyret påvirker fuglene. Den nye toppskarvstudien viser hvor mye kunnskap man kan hente om kropp, atferd og overlevelse ved å måle dette systematisk og inkludere det i datagrunnlaget.
Veien videre for toppskarv og teknologi
Selv om studien er gjort på én art og koloni, har man også funnet ringvirkninger for hele feltet biologging på sjøfugl. Norske toppskarvprosjekter leverer sentrale data til havvind, fiskerier og verneområder langs kysten. Etter hvert som loggere blir mindre og mer avanserte, frister det å utnytte teknologien maksimalt. Da er det avgjørende å vite hvor grensen går mellom nyttig måling og uakseptabel belastning for fuglene.
Anbefalingen er dermed å satse på lette, integrerte enheter med flere sensorer i én pakke, kortere utstyrsperioder, bedre testing av festeanordninger og nøye oppfølging av vekt og atferdsendringer hos instrumenterte toppskarv. Slik kan prosjektene fortsatt hente avgjørende informasjon om livet i havet, uten å risikere helsen og overlevelsen til fuglene.
For norske lesere som følger debatten om sjøfugl, gir denne studien et nyansert blikk på «grønne» teknologiløsninger i naturen. Loggere er et viktig verktøy i kampen for sjøfuglenes vern, men de er ikke alltid til nytte for fuglene selv. Spørsmålet blir hvordan forskningsmiljøer og etikkkomiteer bruker kunnskapen når nye biologging-planer legges, og hvilke kompromisser som til slutt anses akseptable når kystens egne svømmere og flyvere blir bærere av stadig mer avansert teknologi.
Forskningen er publisert på Journal og avian biology.
