Elin Ørjasæter krever i Aftenposten 12. august at ulv og bjørn må fjernes fra norsk natur for å sikre norsk matproduksjon. Jerv og gaupe skal derimot fortsatt få leve, om Ørjasæter får bestemme. Heldigvis er det ikke smak og behag som bestemmer naturforvaltningen.
Kronikk av generalsekretær i WWF-Norge, Nina Jensen, og leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken.
Ørjasæter drøfter det moralske ansvaret for å ta vare på arter og konkluderer blant annet at Norge ikke har noe ansvar for bengaltiger, men et stort ansvar for havørn og lundefugl. Dette lyder merkelig. For selv om det ikke finnes viltlevende bengaltiger i Norge, har Norge like fullt et ansvar for å bidra til at så vel tigeren som elefanten og alle andre arter på jordkloden overlever. Noen arter finnes naturlig i Norge, og de tar vi vare på her. For å beskytte tiger og elefant, bidrar vi med midler til bekjempelse av illegal jakt og handel med produkter fra truede arter.
Vi ville fått en fattig natur dersom vi bare skulle tatt ansvar for arter der mesteparten av bestanden finnes i Norge. Island har en betydelig større andel av den europeiske lundefuglbestanden enn Norge – betyr det at vi ikke skal bry oss om hvordan det går med den her? Sverige har mye mer ulv enn Norge, det er tusener av bjørner i Canada, og de har massevis av jerv i Russland. Ørjasæter misforstår grovt når hun mener vi derfor kan fraskrive oss ansvaret for å ta vare på de norske bestandene. Det er ikke greit at Tanzania utrydder sin bestand av elefanter fordi elefantbestanden i Botswana er livskraftig. Alle land har både et moralsk og juridisk ansvar for sine plante- og dyrearter, og må bidra til å stanse det dramatiske tapet av naturmangfold som vi ser over hele verden. Vi vil at folk i India skal leve i samme områder som tigeren og at folk i Afrika skal ta vare på løvene. Da kan vi ikke droppe ansvaret for våre egne arter.
Norge er forpliktet etter Bernkonvensjonen til å ha både ulv og bjørn, rett og slett fordi de hører hjemme i norsk natur. Derimot er det ingenting i den europeiske landskapskonvensjonen som tilsier at vi må fjerne ulv og bjørn for å verne om sau på utmarksbeite. Det finnes i tillegg få faglige holdepunkter for å si at ulv og bjørn truer det norske kulturlandskapet og naturmangfoldet som følger med dette. Det er opphør av tradisjonelle driftsformer som slått, industrialisering av landbruket og arealinngrep av ulike slag som truer det norske kulturlandskapet.
Landskapskonvensjonen er dynamisk, den setter ikke en osteklokke over et kulturlandskap i en bestemt tidsperiode. At det var små rovdyrbestander i Norge i mange tiår grunnet datidens utryddelsespolitikk, betyr ikke at det er denne tilstanden konvensjonen tilstreber. Det er derfor tull å påstå at de to konvensjonene har motstridende mål.
Ulv og bjørn hører hjemme i det norske landskapet, de er en sentral del av vår kulturhistorie og de spiller en viktig rolle i naturens økosystem. Vi skylder framtidens generasjoner å etterlate dem naturen i en så bra tilstand som mulig. All vitenskap viser dessuten at vi trenger hel natur, ikke stykkevis og delt. Naturen er ikke som en hage hvor man kan luke etter egen «smak og behag» og utryddelse av arter er både dobbeltmoralsk og uetisk. Derfor sier vi ja til både ulv, bjørn, jerv og gaupe i norsk natur.
Første gang publisert i Aftenposten 19. august 2015.
