Norge bruker milliarder på å holde liv i bruk som uansett ikke kan leve av jordbruket. Det er ikke landbrukspolitikk. Det er sentimentalitet finansiert av skattebetalerne.
Leder | Fauna.no
Dette er Faunas mening, ikke et referat av andres standpunkt.
Jordbruksavtalen kalles en næringsavtale av staten selv. Det er en fornuftig start. Problemet er at avtalen ikke følger sin egen logikk når den kommer til spørsmålet om hvem som faktisk driver næring, og hvem som driver hobby.
Et system uten retning
I årets jordbruksoppgjør ble bunnfradraget i produksjonstilskuddet økt til 11.000 kroner. Bunnfradraget er et fast beløp som trekkes fra bondens tilskudd før utbetaling, uavhengig av om man får 40.000 eller 400.000 kroner i tilskudd. Tanken er god: tilskuddssystemet skal avgrenses mot foretak uten næringsmessig preg, altså det staten selv kaller hobbydrift.
Men et flatt bunnfradrag er et altfor svakt verktøy for en så viktig avgrensning. Det rammer de minste hardest, men det fanger ikke opp det egentlige problemet: at offentlige tilskuddskroner i dag går til drift som aldri var ment å være en levevei, men en attåtnæring ved siden av en helt annen jobb.
Tall fra Nibio viser en utvikling der de største gårdsbruka får mest tilskudd per årsverk, og størst vekst. Neste år ligger det an til over en halv million kroner mer i tilskudd per årsverk for de største melke- og saubruka sammenlignet med de minste i samme kategori. Mens de store vokser raskest, sprer staten samtidig ut tilskudd til et stort antall små enheter som aldri vil bli noe annet enn det de er i dag.
Det er ikke villedet velmenthet. Det er bortkastet politikk.
En grense som faktisk betyr noe
Dersom man driver et bruk og samtidig har en jobb ved siden av med stor stillingsprosent, er konklusjonen enkel: dette er ikke en næring du lever av. Det er en hobby du har råd til fordi du har annen inntekt. Da bør heller ikke staten subsidiere den.
Det er ingen grunn til at skattebetalerne skal finansiere fritidsinteresser pakket inn som landbruk. Et tilskuddssystem som faktisk skal hete en næringsavtale, må også handle som en næringsavtale. Det betyr at pengene må følge driften som er reell næring, ikke driften som er et personlig prosjekt med statlig støtte.
Konsekvensen av en slik grense vil være at noen bruk forsvinner. Det er ikke et argument mot grensen. Det er selve poenget. Et landbruk med færre, men større og mer ansvarlige enheter, er et landbruk som faktisk kan svare for seg, investere i fremtiden, og stå last og brast når politikken stiller krav. Et landbruk spredt på tusenvis av små, deltidsdrevne enheter er et landbruk uten retning og uten ansvar.
Slipp klagekoret
Det er heller ingen grunn til at de minste enhetene, som riktignok ofte er de som klager høylytt over rovdyrpolitikk og andre rammevilkår, skal ha en garantert plass i tilskuddssystemet for all fremtid. Hvis driften ikke bærer seg som næring, er det ikke statens jobb å holde den oppe som et hobbyprosjekt med krav på særbehandling.
Stortinget har det overordnede ansvaret for jordbrukspolitikken. Departementet forhandler, men det er Stortinget som vedtar de store linjene. Da bør Stortinget også ta konsekvensen av sin egen definisjon: dersom jordbruksavtalen er en næringsavtale, skal den behandle næring som næring. Ikke som veldedighet.
