Millioner i skuddpremier nærmest uten effekt

Nye tall viser at villsvinet i Norge holder stand og sprer seg ikke videre i landet. Det kan koste skattebetalerne opp mot tre millioner kroner per år. Samtidig har bestanden vært stabil i fem år, på tross av at skuddpremien har virket kun i ett av de fem siste årene.

Forvaltningstiltak og intensiv jakt har sørget for en overraskende stabil bestand, ifølge årets overvåkingsrapport fra NINA.

Villsvinet (Sus scrofa) har de siste tiårene fått på nytt fotfeste i norsk natur etter å ha vært fraværende i rundt ett tusen år. Før arten dukket opp igjen i Norge, hadde den lenge vært utradert fra landet og var nærmest et fjernt minne fra gamle naturhistoriske funn og folkesagn. Re-etableringen skjøt fart etter at villsvin begynte å vandre inn fra Sverige på 1990-tallet, og fra 2005 ble det påvist reproduserende individer på norsk jord. Siden den gang har arten skapt debatt – både rundt dens rolle som jaktressurs og ikke minst risikoen den utgjør for sykdommer og skade på jordbruksområder.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har siden 2019 hatt ansvar for å overvåke utviklingen av villsvinbestandene på oppdrag fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet. Målet har vært klart: unngå spredning og bevare kontrollen over antallet, med uttalt ambisjon om på sikt å utrydde arten fra norsk natur. Den nyeste rapporten fra 2025 belyser hvordan innsatsen har påvirket utviklingen, og gir et detaljert innblikk i status for både utbredelse, bestandsstørrelse og forvaltningens resultater.

Kamerafeller og jegere som voktere

Metodene for å overvåke villsvinbestanden er mange og sammensatte. Den mest sentrale komponenten er et omfattende nettverk av kamerafeller (SCANDCAM), supplert av Artsobservasjoner.no, Hjorteviltregisteret og rapporterte data fra jegere og lokale aktører.

SCANDCAM-systemet består av over 600 kameraer plassert strategisk i flere fylker fra Østfold til Finnmark, og samler inn verdifull dokumentasjon om både villsvin og andre større pattedyr. Til sammen gir disse datakildene et unikt innblikk i hvor dyrene beveger seg, om bestandsutviklingen – og om tiltakene virker.

Villsvin på kamera

For å estimere tetthet og bestandsstørrelse i kjerneområdene Halden og Aremark, benyttes den såkalte «Random Encounter Model» (REM). Denne avanserte modellen omsetter hyppigheten av villsvinkontakter på kamera, kombinert med kunnskap om dyrets døgnbevegelser, til et konkret anslag på bestandstetthet og antall individer.

Resultatene taler et tydelig språk: Det er liten eller ingen vekst i villsvinbestanden i Norge. I perioden april 2024 til mars 2025 er bestanden i Halden og Aremark estimert til rundt 448 individer (med 95 prosent konfidensintervall på 196–854 dyr), tilsvarende omtrent 0,47 villsvin per kvadratkilometer. Nesten alle felte dyr – 334 av 380 – ble skutt i nettopp dette kjerneområdet, mens det kun ble rapportert felt 17 villsvin i Marker og 13 i Rakkestad. Dette tallgrunnlaget underbygger et bilde av at forvaltningen har lykkes med å stoppe videre utbredelse mot nye deler av landet.

Store summer utbetales for villsvinjakt

Godtgjørelsesordningen har de siste årene gjort villsvinjakt økonomisk attraktiv. For jaktåret 2024/2025 ligger utbetalingene fra myndighetene på 3000 kroner til jegeren for hanndyr og 5000 kroner for suggene, under forutsetning av at prøver sendes inn til myndighetskontroll. I tillegg kan grunneier motta 4000 kroner for hvert dyr felt på egen eiendom. Dette innebærer at dersom alle 380 felte dyr i løpet av et år både rapporteres med prøver og felles på grunneiers eiendom, kan samlet utbetaling fra det offentlige overstige tre millioner kroner. Tallene er hentet fra Mattilsynets og Landbruksdirektoratets ordninger for villsvinbekjempelse, men trolig er det lavere dersom det ikke er sendt inn prøver som forventer eller disse ikke blir godkjent.​

Svensk innvandring holder liv i stammen

Selv om antallet felte villsvin stort sett har holdt seg høyt år for år, har ikke dette ført til noen betydelig nedgang i bestanden totalt sett. Årsaken er sammensatt og illustrerer kompleksiteten i villsvinforvaltningen. Dels skyldes det at villsvin har høy forplantningsevne, med mulighet for store årlige tilskudd av nye dyr, og dels dreier det seg om innvandring fra Sverige. Grupper av unge villsvin, i hovedsak hanner, har en tendens til å vandre langt og kan dukke opp på helt nye steder langt fra hovedpopulasjonen.

I Hedmark og områdene øst for Glomma i Akershus og Østfold – også kalt «AkerØst» – ser man at antall villsvin registrert på viltkamera er stabilt, tross at antallet felte individer har økt. I Hedmark er frekvensen av villsvin på kamerafellene økende, men antallet felte dyr er lite og variasjonene kan derfor skyldes tilfeldigheter. Modellen viser at det, avhengig av tilgang til mat, jaktuttak og innvandring, kan ta mange år før bestandsutviklingen gir dramatiske utslag.

Fortsatt behov for overvåking

Tallene viser at bestandene ikke sprer seg – men ingen i forvaltningen hviler på laurbærene av den grunn. Den systematiske overvåkingen anses som helt avgjørende for å oppdage eventuelle endringer i bestanden, og for raskt å kunne igangsette tiltak hvis det for eksempel skulle oppstå utbrudd av sykdommer som afrikansk svinepest. Det norske overvåkingsopplegget bygger derfor på en kombinasjon av jakt, kameradata og rapportering av fallvilt – der alle deler fungerer som byggeklosser for det samlede kunnskapsgrunnlaget.

Et eksempel på utfordringene med å beregne den reelle populasjonen, er at jakt og observasjoner skjer i ulike tidsvinduer. De fleste observasjoner på kamera skjer i sommerhalvåret (fra juli til oktober), mens avskytingen av villsvin skjer jevnt fordelt gjennom året. Forvaltningen må dermed tolke resultatene med forsiktighet – og justerer fortløpende metodene etter hvert som mer data kommer til.

Rapporten viser at modellen som benyttes trolig undervurderer det reelle antallet noe, fordi dyr skutt i løpet av jaktåret ikke lenger kan observeres på kameraene. Derfor antas det at antall villsvin i Aremark og Halden i realiteten ligger et sted mellom REM-modellens estimater og summen av antall felte dyr.

Slår ring om norsk natur

Et vesentlig poeng rapporten trekker frem, er hvor ressurs- og kompetansekrevende det er å holde bestandsveksten i sjakk. Lokale jegere, grunneiere samt Norges jeger- og fiskerforbund har lagt ned hundrevis av timer med feltarbeid, kamerasjekk og rapportering. Dette samarbeidet gjør at Norge fortsatt har kontrollen, i motsetning til situasjonen mange andre steder i Europa.

Studier viser at i land med langt større villsvinbestander må man til dels skyte halvparten av stammen hvert år for å holde den i sjakk. Den norske utfordringen handler om å holde bestandene lave nok til å begrense risikoen for skader på landbruk og smittepress, men samtidig utnytte villsvinet som en jaktressurs – uten at bestanden tar overhånd.

Veien videre

Rapporten slår fast at det viktigste tiltaket fremover er å videreføre overvåkingen på samme høye nivå, med fortsatt bruk av viltkamera, jakt og rapportering fra både profesjonelle og frivillige aktører. Usikkerhetsmarginene i tetthetsestimatene er fortsatt store, og forvaltningen må være på vakt mot raske endringer, særlig dersom mattilgangen endrer seg eller grenseområdene mot Sverige blir enda åpnere.

Videre er internasjonalt samarbeid, spesielt med svenske aktører, kryssjekking av data og utveksling av erfaringer helt nødvendig for å opprettholde effektive tiltak mot villsvinspredning.

Rapporten legger til grunn at dersom dagens forvaltningsregime videreføres og innsatsen forblir høy, forventer man ingen ukontrollert vekst eller dramatisk økning i norske bestander av villsvin i årene som kommer.

Her kan du lese hele rapporten fra NINA.