Norge og Italia er nesten like store i landareal – men der Norge har rundt 50–100 ulver, lever det over 3500 i Italia – nesten uten konflikter. Forskjellen er slående, og reiser spørsmål om forvaltning, politikk og hva som egentlig bestemmer hvor mye rovdyr et land tåler. Hvor er klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen?
Fauna i Abruzzo: Kommentar av Thor-Ivar Guldberg
Norge og Italia er nesten like store land. Likevel lever det bare rundt 50–100 ulver i Norge, mens Italia har rundt 3500. Kontrasten blir brutalt tydelig når du står i fjellene i Abruzzo, i et landskap som kunne vært norsk fjellbeite, og innser at ulven her ikke først og fremst er en nasjonal skandale – men en del av hverdagen, av økonomien og av kulturen. Den innsikten gjør noe med hvordan vi bør se på vår egen ulvepolitikk.
I Norge er ulven blitt et symbolpolitisk mareritt. Vi har gjort et kritisk truet rovdyr til en permanent krisesak, der forvaltningen styres mer av frykt, kompromisser og kortsiktige hensyn enn av økologi og internasjonale forpliktelser. Bestandsmålene er lagt på et nivå som grenser til utryddelse, og hvert år brukes enorme politiske og juridiske ressurser på å avklare hvor mange flere ulver som kan skytes – til tross for at utgangspunktet er en minimal bestand. I den norske ulvedebatten er ulven redusert til punkter på et kart, streker i et forlik og vedtak i lukkede rom, snarere enn et dyr som faktisk lever i en natur vi hevder å være stolte av.
I Abruzzo møter jeg en annen, mer konkret virkelighet. Ja, konfliktene finnes – de er synlige og til tider harde. Bønder mister sau, storfe og hester. Jaktinteresser opplever konkurranse. Frustrasjonen er ekte og høyst berettiget. Men utgangspunktet i debatten er et annet: Ulven skal være her, i Abruzzo, og finnes i store deler av Italia. Spørsmålet er ikke om den hører hjemme, men hvordan mennesker og rovdyr skal leve side om side. Denne grunnleggende erkjennelsen gjør noe med både språk og løsninger. Diskusjonen handler om erstatningsordninger, vokterhunder, rovdyrsikre gjerder, tilsyn, tilpasning av driftsformer og bedre varsling – ikke om man kan presse lovverket enda litt lenger for å skyte enda noen flere individer.
Ulven i Abruzzo er heller ikke romantisert. Den blir omtalt som krevende, som kostbar, som en kilde til reell usikkerhet for de som lever tett på den. Men den er også vevd inn i en forståelse av naturen som noe mer enn en kulisse. Den er en del av et økosystem som gir området identitet, tiltrekker turister, forskere og naturinteresserte, og bidrar til å holde hjorteviltbestander i sjakk. Når du snakker med folk, merker du et grunnleggende premiss: De diskuterer løsninger innenfor rammen av at ulven ikke skal bort.
Kontrasten til Norge avslører noe ubehagelig. Vi liker å se oss selv som en miljøstormakt, som forsvarer natur og klima i taler, strategier og internasjonale avtaler. Samtidig tåler vi knapt en håndfull ulver i et land med enorme arealer, tynn bosetting mange steder og en natur som allerede er kraftig presset av arealinngrep, utbygging og tekniske inngrep. Når et land med like stort landareal, langt flere innbyggere og et langt mer og større intensivt landbruk kan leve med rundt 3500 ulver, blir det vanskelig å opprettholde påstanden om at Norge «må» ligge på 50–100 for å fungere som samfunn.
Det er ikke slik at det ikke finnes reelle konflikter i Norge. Sau på utmarksbeite, elgjakttradisjoner, lokalsamfunn som opplever å bli oversett – alt dette er alvorlig og fortjener mer enn floskler. Men vi må tørre å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvor mye av ulvekonflikten i Norge er et resultat av politiske valg og bevisst konfliktmobilisering? Hvor mye er skapt av år med retorikk som fremstiller ulven som en trussel mot «bygda», mot «kulturen», mot «norsk» natur? Og hvor mye kunne vært dempet dersom vi, som i Abruzzo, systematisk hadde bygget opp forebyggende tiltak, fagmiljøer og tillit mellom forvaltning og lokalsamfunn?
I Abruzzo ser jeg vokterhunder som faktisk gjør jobben sin, gjetere som følger flokkene, gjerder som er bygget for å holde rovdyr ute – ikke bare som symbolske tiltak på papiret. Det finnes egne ordninger for å støtte de som lever med rovdyr, og et visst byråkrati – men også en forståelse av at hvis staten krever sameksistens, må den også betale for den. I Norge har vi i stedet valgt en modell der rovdyr i stor grad skal tilpasses en beitebruk som er definert som nærmest ukrenkelig, med millioner av sau sluppet ut i utmark uten nevneverdig fysisk beskyttelse. Når problemet oppstår, er det rovdyrbestanden som skal tilpasses – ikke systemet.
Min reportasjereise til Abruzzo viser at sameksistens ikke er en romantisk drøm fra naturfilmer. Det er tungt, praktisk, ofte konfliktfylt arbeid. Det krever tilstedeværelse, kunnskap og en politisk vilje til å stå i konflikten uten å ty til den enkleste løsningen: geværet. Det forutsetter to enkle, men grunnleggende erkjennelser: at rovdyr hører hjemme i naturen, og at mennesker som lever med dem må ha reelle verktøy, sikkerhetsnett og innflytelse. Italia er langt fra «perfekt», men grunnpremisset er tydelig: Ulven er ikke forhandlingsbar som art.
I Norge har vi gjort ulven til et evig forhandlingsobjekt. Bestandsmålet er ikke et faglig minimum verdig for å sikre genetisk og økologisk levedyktighet, men en politisk salderingspost. Hver gang debatten tilspisser seg, åpnes det for nye kompromisser som nesten alltid peker i samme retning: færre ulver. Vi sitter fast i en spiral der hvert innrømmelse til ulvemotstandere skaper forventning om neste innrømmelse, i stedet for å bygge en stabil, langsiktig politikk som alle parter kan forholde seg til.
Det er på tide å vende blikket hjemover med lærdommene fra Abruzzo friskt i minne. Hvis Norge virkelig mener alvor med naturmangfold, med Bernkonvensjonen, med klima- og naturmål, kan vi ikke fortsette å late som om vi ikke har «plass» til mer enn noen titalls ulver. Vi trenger en ulvepolitikk som tar økologien på alvor, som bygger på erfaringer fra land som lever med langt flere dyr, og som våger å si høyt at målet er sameksistens – ikke stadig mer sofistikerte begrunnelser for å skyte ned en allerede minimal bestand.
En kommentarartikkel som denne kan ikke løse konflikten. Men den kan stille spørsmålet som bør stå igjen etter en reise til Abruzzo: Hvis Italia kan leve med tusenvis av ulver i et land som ligner vårt i både størrelse og topografi – hva er det egentlig vi gjør i Norge, når vi insisterer på at 50–100 ulver er på grensen av det utholdelige?
