Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Sverige, Norge og Finland forvalter de samme store rovdyrene, men har valgt tre klart forskjellige politiske modeller for hvordan bestandene skal reguleres og vernes.
En ny nordisk rapport viser at Norge har større politisk armslag enn nabolandene fordi landet står utenfor EUs habitatdirektiv – og bruker det til å holde lave bestandsmål og stramme rovdyrsoner.
I Sverige er målet at de store rovdyrene skal ha en «gunstig vernestatus» samtidig som husdyrhold ikke vanskeliggjøres vesentlig og samfunnsøkonomiske hensyntas. Forvaltningen er i stor grad regionalt forankret, med Länsstyrelsen i Sverge og egne viltforvaltningsgrupper har ulike interesseorganisasjoner som deltar i beslutninger om blant annet skyddsjakt og lisensjakt. Det er fastsatt nasjonale referansenivåer for antall dyr, som brytes ned til regionale minstenivåer som ikke skal ligge under de nasjonale målene.
Norge har geografisk skille
Den norske modellen bygger derimot på et tydelig geografisk skille mellom rovdyr og husdyr, med avgrensede områder der rovdyr skal ha forrang og store beiteområder der husdyr prioriteres. Rapporten slår fast at denne strategien gir relativt lave bestandsmål for rovdyr i Norge, kombinert med rovdyrsoner der terskelen for felling er høyere enn utenfor sonene. Sammenlignet med EU-landene Sverige og Finland trenger ikke Norge å forholde seg til EUs habitatdirektiv, noe rapporten beskriver som et større handlingsrom i rovdyrpolitikk og forvaltning.
Finland styrer etter bæreevne
Finland skiller seg ut ved at rovdyrforvaltningen ikke styres av politisk vedtatte øvre bestandsmål, men av samfunnets «sosioøkonomiske bæreevne». Myndighetene legger vekt på at bestandene skal ha gunstig bevaringsstatus i tråd med habitatdirektivet, samtidig som sosiale og økonomiske hensyn veies løpende gjennom en adaptiv modell som skal tilpasses endringer over tid og sted. Finland har en mer sentralisert forvaltning enn Sverige og Norge, men baserer seg samtidig tungt på frivillig innsats fra jegere og lokale rovviltkontakter i overvåkingen av bestandene.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Rapporten peker også på geografiske og rettslige særordninger som preger de nasjonale modellene, blant annet at Finland er delt i et eget reindriftsområde i nord og resten av landet, med et unntak fra det strenge ulvevernet i reindriftsområdet for å kunne redusere skader på reindriften. I Sverige er rovviltforvaltningen delt inn i tre store forvaltningsområder, mens Norge har åtte rovviltregioner der regionale rovviltnemnder fordeler arealene mellom rovdyr- og beiteprioriterte soner.
Til tross for felles internasjonale forpliktelser og lik natur- og kulturbakgrunn, viser rapporten at de tre landene har tatt ulike politiske valg om hvor mye rovdyr de vil ha, hvem som skal bestemme, og hvor langt staten skal gå for å beskytte både beitedyr og rovvilt.
Forskjellene gir samtidig ulike utgangspunkt for samarbeidet over grensene, der rovdyrene beveger seg fritt mens forvaltningsmodellene stopper ved nasjonale og regionale linjer på kartet.
Her kan du lese hele rapporten.
