Vi hører stadig at villreinstammen i Norge er truet og sårbar, men samtidig skyter norske og internasjonale jegere inntil 5.000 dyr. Det pågår akkurat nå.
Det er en jo unektelig en form for galskap at det nå jaktes på en villreinstamme som er under sterkt press fra mange hold, og det bør være et varsko for norsk naturforvaltning. Vi hører om at selv vanlig ferdsel i fjellet kan være forstyrrende for villreinen. Hva har det å si at villreinen akkurat nå drives fra område til område under villreinjakta.
En stamme i krise
Villreinstammen i Norge står midt i et historisk press. Klimaendringer, parasitter og særlig det enorme arealpresset fra hytter, veier og annen infrastruktur har fragmentert leveområdene og gjort villreinen sårbar. I flere nasjonale villreinområder blir dyra klassifisert med dårlig miljøkvalitet, og kalveproduksjonen er nå alarmerende lav i store deler av Sør-Norge.
Forvaltning uten bakkekontakt
Likevel fortsetter norsk naturforvaltning å åpne jakt – som om alt er i balanse. Det jaktes på stammer det ikke finnes sikker bredde i, samtidig som vi har akutt behov for å sikre genetisk mangfold og fremtidig overlevelse.
Et moralsk og biologisk paradoks
At villreinen fortsatt står på jaktlista, snarere enn totalfredning, er et moralsk og biologisk paradoks. Aldri før har så mange krefter truet dyrene – og aldri før har forvaltningen hatt bedre argumenter for å la stammen være i fred. Det er galskap å gi grønt lys til jakt mens stammen fragmenteres, sykdom truer, og reelt mangfold står i fare for å gå tapt for generasjoner. Samtidig kan jegerne forsette å skyte 5000 dyr per år.
Villreinjakt nå er et svik mot kunnskapen, mot arven, og mot det som måtte gjenstå av et sunt villreinfjell. Den eneste ansvarlige er totalfredning til situasjonen er under kontroll. Alt annet er en form for forvaltningens galskap.
