Leder – fauna.no
Nationen har i mange år vært en tydelig stemme for landbruket. Det er en legitim rolle. Men når avisen omtaler norsk rovdyrpolitikk, skjer det stadig oftere med et ensidig perspektiv der ulven framstår som problemet – og beitenæringen nærmest alltid som offeret. Den siste lederen om genetisk verdifulle ulver er nok et eksempel.
Lederen bygger på en premiss som ved første øyekast kan virke selvsagt, men er det ikke: «Ingen rovdyr er så verdifulle at de kan drepe ubegrenset med husdyr.» Problemet er at ingen har hevdet noe slikt. Verken Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet eller norske domstoler har argumentert for at ulver skal ha rett til å ta et ubegrenset antall husdyr. Dermed angriper Nationen et standpunkt som i praksis ikke eksisterer.
Det reelle spørsmålet er et helt annet: Hvordan skal Norge forvalte en sterkt truet ulvebestand med alvorlige genetiske problemer samtidig som beitenæringen ivaretas? Det spørsmålet blir nærmest borte.
Rovviltforliket er ikke bare beitepolitikk
Nationen viser gjentatte ganger til rovviltforliket, men fremstiller det som om forliket først og fremst handler om å beskytte beitedyr. Det er en forenkling.
Rovviltforliket bygger på to mål som skal balanseres mot hverandre: Norge skal både oppfylle sine internasjonale forpliktelser til å bevare levedyktige bestander av store rovdyr og samtidig legge til rette for aktiv beitenæring. Det innebærer nødvendigvis vanskelige avveininger.
Når departementet understreker at genetisk verdifulle ulver skal ha et særlig sterkt vern, skyldes det ikke ideologi. Det skyldes biologiske realiteter. Den skandinaviske ulvebestanden er liten, sterkt innavlet og avhengig av nye gener dersom den skal være levedyktig på lang sikt. Dette omtales nesten som en parentes i Nationens leder. Er det slik at disse folkene sitter og venter på at bestanden skal kollapse genetisk og dø ut, slik det finnes eksempler på andre steder i verden.
Genetikk er ikke symbolpolitikk
Den ulven som ble felt etter omfattende skader i Gausdal var ikke hvilken som helst ulv. Den representerte verdifulle gener som kunne ha redusert innavlen i hele den skandinaviske bestanden. Slike individer er ekstremt sjeldne. Det betyr ikke at de aldri kan felles. Men det betyr at terskelen må være høy. Dette er ikke særbehandling. Det er selve kjernen i moderne naturforvaltning.
Hvis genetisk viktige dyr behandles identisk med alle andre individer, forsvinner også hele poenget med å registrere genetisk verdi.
Nationen hopper over den største utfordringen
Lederen avsluttes med at bønder må være trygge på at skadevolder fjernes – «om ikke med helikopter, så med gevær». Det høres handlingskraftig ut, men det er samtidig en bemerkelsesverdig enkel løsning på et langt mer komplisert problem. Hvorfor diskuteres det nesten aldri hvordan forebyggende tiltak kan forbedres?
Hvorfor diskuteres ikke tidligere nedsanking, flytting av beitedyr, mer effektiv overvåking eller økonomiske virkemidler? Hvorfor blir geværet stadig fremstilt som den naturlige slutten på konflikten? En moderne rovdyrpolitikk kan ikke reduseres til spørsmålet om når avtrekkeren skal trykkes inn.
En leder med ett perspektiv
Nationen har naturligvis full rett til å mene at departementets linje er feil. Men en lederartikkel bør bygge på en redelig framstilling av motpartens argumenter. I stedet får leserne inntrykk av at myndighetene ønsker et absolutt vern for ulv, og at beitenæringen blir stående uten beskyttelse. Det stemmer dårlig med virkeligheten. Den aktuelle ulven ble til slutt felt.
Norge har gjennom flere år gjennomført omfattende lisensjakt på ulv. Skadefelling gis jevnlig når lovens vilkår er oppfylt. Det er derfor vanskelig å beskrive norsk ulveforvaltning som preget av absolutt vern.
Når kommentator blir aktivist
Dette er heller ikke første gang Nationens kommentator Hans Bårdsgård inntar en tydelig rolle som motstander av en sterk rovdyrforvaltning. Gjennom en rekke kommentarer har han argumentert for lavere ulvebestand, kritisert vernemyndighetenes vurderinger og gjentatte ganger framstilt ulven som et hovedproblem for distriktene. Det er selvsagt tillatt, men når den samme grunnfortellingen gjentas år etter år, oppstår et journalistisk problem. Avisen blir mindre opptatt av å forklare konflikten enn av å vinne den.
Krever mer enn sterke formuleringer
Den norske rovdyrdebatten trenger mindre polarisering – ikke mer. Bøndenes tap er reelle og skal tas på alvor. Samtidig er det et faktum at Norge har et internasjonalt ansvar for å bevare store rovdyr, også når det er krevende. Genetisk verdifulle ulver er ikke «hellige dyr». De er biologisk viktige individer i en bestand som fortsatt sliter med innavl. Å gi slike dyr et særskilt vern er derfor ikke et brudd med rovviltforliket. Det er et uttrykk for at naturforvaltning må bygge på kunnskap, ikke på frustrasjon.
Når Nationen fremstiller dette som om myndighetene har gitt enkelte ulver frikort til å drepe husdyr, bidrar avisen til å forsterke konfliktene den hevder å ville løse. Norsk rovdyrpolitikk trenger kritiske medier, men den trenger også medier som er villige til å se hele bildet.
