Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Miljødirektoratets beslutning om å felle den nyetablerte jerven på Hamarøya fremstår som et paradoks: Vi feirer naturens comeback med den ene hånden, men lader geværet med den andre.
LEDER
For første gang siden nasjonal overvåkning startet har jerv etablert seg og fått unger på Hamarøya. Dette skulle vært en naturhistorisk milepæl – et bevis på at norsk natur har evnen til å gjenvinne tapte økosystemer. I stedet møtes denne pioneryngling med dødsdom. Det som gjør beslutningen enda mer oppsiktsvekkende er timingen: Jerven skal skytes fordi den har lyktes med det vi angivelig ønsker – å etablere en levedyktig bestand i Norge.
Når dobbel oppfyllelse blir et problem
Tallene i denne saken forteller en forvirrende historie. Nordland har 21 jervekull mot et bestandsmål på 10. Nasjonalt ligger vi på 51 kull mot målet på 39. Det skulle tilsi at forvaltningen fungerer – faktisk bedre enn forventet. Men når rovdyrmålene overskrides med over 100 prosent, snur logikken: Plutselig er suksessen blitt et problem som må løses med geværkuler.
Bakgrunnen for dette er Stortingets gamle og foreldede måte å tenke på, og som ikke har vært fornyet på mange år. Nemlig at det er satt øvre grenser for hvor mange rovdyr det skal være i regioner og nasjonalt. I alle andre sammenhenger snakker man om minimumsbestander. Hvordan skulle det gå med naturforvaltningen dersom dette får forsette. Skal vi bare ha 500 hjort, 300 rådyr og 1500 elg? Det er selvfølgelig ikke aktuelt, men tankegangen er nærværende kun når det gjelder rovdyr.
Geografiens diktatur
Miljødirektoratets såkalte «geografisk differensiert forvaltning» høres faglig og gjennomtenkt ut. Oversatt til folkelig språk betyr det noe langt mer brutalt: Vi bestemmer at jerv ikke skal få lov til å leve her, uansett hva økologien tilsier. Det er mennesker som har tegnet streker på et kart og erklært at hit, men ikke lenger, får naturen bre seg. Det blir for dumt, spesielt med naturkrisen rådende både nasjonalt og internasjonalt.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Problemet med denne tilnærmingen er at den forutsetter at vi vet bedre enn naturen selv hvor arter skal få etablere seg. Hamarøya ligger utenfor det definerte forvaltningsområdet for jerv – ikke fordi økosystemet er uegnet, ikke fordi det er biologisk umulig, men fordi vi har bestemt det. Jerven som har etablert seg der har ikke lest kartet vårt. Den har fulgt instinkter, matkilder og leveområder som den genetiske arven tilsier. Å straffe et dyr med døden fordi det ikke respekterer menneskelige planvedtak vitner om en arroganse overfor naturen som er vanskelig å forsvare.
Det som gjør denne geografiske sorteringen ekstra problematisk er at den låser fremtidig forvaltning. Hvis jerv aldri får lov til å etablere seg i nye områder, hvordan skal vi da kunne oppnå genetisk utveksling og robuste bestander? Vi risikerer å skape et system hvor rovdyrene presses inn i stadig trangere områder, samtidig som vi klager over at de ikke oppfyller bestandsmålene på lang sikt.
Beitenæring uten dokumenterte tap
Ingen benekter at beitenæringen står overfor reelle utfordringer, og saueeierne på Hamarøya fortjener å bli tatt på alvor. Men i denne saken mangler en helt sentral opplysning: Hvor store er de faktiske tapene? Miljødirektoratet viser til at det ble sluppet 2800 sau og lam i området i 2024, men sier ingenting om hvor mange som faktisk ble drept eller skadet av jerv.
Dette er ikke en bagatell. Hvis vi skal akseptere at en historisk første yngling av jerv skal utryddes, må beslutningen bygge på dokumenterte problemer, ikke teoretiske risikoer. Det er en enorm forskjell på å si «det kan skje skade» og «det har skjedd omfattende skade». Uten konkrete tall fremstår beslutningen som forebyggende avliving – en slags økologisk føre-var-prinsipp i verste forstand.
Andre europeiske land med langt høyere rovdyrtettheter klarer å drive bærekraftig husdyrhold ved hjelp av målrettede forebyggende tiltak. Norge bruker årlig betydelige summer på rovdyrerstatninger, men forbausende lite på inngjerding, overvåking og andre tiltak som faktisk kan forhindre tap. Vi kompenserer taperne i stedet for å investere i løsninger. Det er symptomatisk for en forvaltning som har resignert på sameksistens.
Beslutninger uten demokratisk kontroll
Miljødirektoratet har definert uttaket som en «beslutning» fremfor et «enkeltvedtak», og dermed stengt døren for klagebehandling. I praksis betyr det at ingen kan utfordre vurderingene, kravene til dokumentasjon eller den juridiske forankringen.
Når en historisk første yngling av jerv kan utslettes uten annen begrunnelse enn at den befinner seg på feil side av en strek på et kart, og uten mulighet for rettslig prøving, er noe grunnleggende galt med vårt forvaltningssystem. Dette handler ikke bare om én jerv på Hamarøya. Det handler ikke bare om hva slags natursyn vi legger til grunn for fremtidens forvaltning, og hvor mye makt vi skal gi embetsverk til å treffe ugjenkallelige beslutninger om liv og død.
