Debatten raser om jaktforvaltningen i Norge er i tråd med naturmangfoldloven.
Forskere hevder at dagens praksis kan være i utakt med lovverket, mens Norges Jeger- og Fiskerforbund forsvarer forvaltningen som kunnskapsbasert og bærekraftig.
Naturmangfoldloven under lupen
I en kronikk publisert i Aftenposten argumenterer forskere Eivind Flittie Kleiven og Rolf Anker Ims for at jaktforvaltningen i Norge kanskje ikke er i tråd med naturmangfoldloven. Loven krever at høsting av arter kun kan tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd, og at det skal legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfoldet.
Klimaendringer og økosystemer
Arter og økosystemer er under økende press fra klimaendringer og andre menneskeskapte påvirkninger, spesielt i kalde økosystemer som boreal skog og fjell. Flere arter har hatt negative bestandstrender, samtidig som jakt tillates. På et tidspunkt kan jakt bli en tilleggsbelastning som svekker artenes levedyktighet eller funksjon for andre arter i økosystemet.
Forskningsmangel og usikkerhet
Av kronikken går det videre fram at naturmangfoldloven også fastslår at beslutninger om jakt skal bygge på vitenskapelig kunnskap om artenes bestandssituasjon, økologisk tilstand og effekten av påvirkninger. Til tross for dette mangler forskning som i tråd med loven belyser jaktens virkning i tiden som kommer.
For eksempel bygger dagens jaktforvaltning av ryper på studier som er flere tiår gamle, og for en rekke andre småviltarter er det total mangel på studier av jaktens virkning. Generelt sett er det datamangel og kunnskapshull når det gjelder konseptet «samlet belastning» på våre økosystemer i klima- og naturkrisenes tidsalder.