Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Ingen av søknadene er så langt avgjort, men i Sør-Norge har bønder sendt inn 1500 søknader med krav om erstatning for tap til rovdyr. Så langt er ingen av rovdyrtapene dokumentert, ifølge Statens naturoppsyn.
LEDER
NRK skrev lørdag om at 1500 søknader er sendt inn for rovdyrerstatning etter påståtte krav om rovdyrersatning. Staten naturoppsyn har så langt ikke registrert et eneste tilfelle av dokumentert rovdyrtap knyttet til noen av søknadene. Dersom dette holder stikk, betyr det i så fall at sauebønder i Sør-Norge kan ha levert 1500 fiktive søknader om rovdyrerstatning. I så fall kan det være forsøk på å svindle staten for erstatninger. Dersom det skulle vise seg at dette stemmer, bør det være opp til Økokrim å etterforske sakene.
Kan 1500 søknader om rovdyrerstatning i Sør-Norge delvis eller helt være fiktive? Det er spørsmålet som stadig flere stiller seg etter årets eksplosive økning i antall erstatningskrav fra sauebønder. Kritiske stemmer mener det er grunn til å undersøke saken nærmere og frykter at systemet kan bli misbrukt.
Et system basert på tillit
Erstatningsordningen for tap av beitedyr til rovdyr bygger i stor grad på bondens egen vurdering. Når sauer ikke vender tilbake fra beite, kan det føres opp som potensielt rovvilttap – uten at det nødvendigvis finnes konkrete bevis. Statsforvalteren i Agder, Therese Ramberg Sivertsen, har allerede bekreftet at mange av de 1500 søknadene som hittil er sendt inn, mangler dokumentasjon.
– Når vi mottar søknader, oppgir beitebrukerne hva de tror er dødsårsaken. Dette er ikke nødvendigvis bekreftet, påpeker Sivertsen overfor NRK.
Støtt Fauna.no – tett på naturen
Din støtte gjør at Fauna.no kan være tettere på naturen – og det som står på spill.
Skann med mobilen
Manglende krav om håndfaste bevis åpner dermed for spekulasjon om hvor mange av de rapporterte tapene som faktisk skyldes rovdyraktivitet. Det legges også merke til at antall søknader har økt drastisk fra i fjor – i Rogaland alene har det gått fra 0 til 542 på ett år.
Økonomisk eller politisk motivasjon?
Erstatning for rovvilttap gir bøndene en økonomisk kompensasjon for dyr de har mistet. Beløpene utbetales per dyr, og det er ikke vanskelig å se hvordan et system med svake kontrollrutiner kan bli en økonomisk fristelse. Dersom en bonde mangler dyr på slutten av sesongen, kan det være økonomisk lukrativt å peke på rovdyr som årsak, uavhengig av hva som faktisk har skjedd.
Kritikere av dagens ordning mener dette skaper et incentiv for feilrapportering. Når dyr dør av sykdom, faller ned skrenter, eller blir stjålet, kan det likevel være fristende å skrive «jerv» eller «ulv» i søknaden. Dette understrekes av at det i flere tilfeller ikke finnes kadaver som kan bekrefte rovdyrangrep. I søknadsskjemaet som benyttes, bør det stå at udokumenterte rovdyrskader ikke blir behandlet.
Når antallet søknader øker så dramatisk på bare én sesong, står vi overfor et alvorlig spørsmål: Kan det være at enkelte søknader er overdrevet eller i verste fall bevisst falske? Har bøndene startet en omfattende kampanje for å skremme myndighetene til å aksjonere på et grunnlag som er syltynt, eller ikkeeksisterende.
Rovdyr eller naturlige årsaker?
Statsforvalteren i Rogaland og Agder har tidligere påpekt at det ikke finnes bekreftede tilfeller av jerv som har drept sau i Rogaland i år. Likevel er det søkt om erstatning for 426 dyr drept av jerv der, og ytterligere 116 av ulv. Hvordan kan dette forklares, dersom rovdyrene ikke skal ha forårsaket skader i området?
I tillegg finnes det en rekke naturlige farer for beitedyr som ikke knyttes til rovvilt, blant annet sykdom, ulykker og forsvinning. Jerven og ulven er enkle syndebukker i et system som i liten grad gransker de faktiske dødsårsakene, hevder enkelte kritikere. Ellers er det jo kjent at rovdyr står for de færreste tapene i sauenæringa. Ryggvelt, dårlige bein, lam som sendes ut for tidlig, og ikke minst sykdommer står for den store, store brorparten av husdyr som forsvinner på beite. Det er nærliggende å tro at disse kampanjene har en direkte hensikt, nemlig å sette fokus på rovdyr framfor de enorme dyrehelseproblemene næringa sliter med og har slitt med i uminnelige tider.
Tilbake til fakta
Kritikere mener det er nødvendig å gjøre vesentlige endringer i hvordan erstatningssøknader behandles. Dagens praksis, der bøndene selv fyller ut dødsårsak uten krav til dokumentasjon, kan gi et misvisende bilde av rovviltsituasjonen i Norge. De foreslår blant annet:
- Strengere krav til dokumentasjon: Kadaverfunn eller andre fysiske bevis bør være obligatoriske for å godkjenne et erstatningskrav.
- Tettere kontroll: Eksterne eksperter eller kontrollinstanser kan verifisere rovdyrtap og vurdere om det samsvarer med rapporterte hendelser i området. Dette gjøres i dag av Statens naturoppsyn, som altså ikke har funnet dokumentasjon for tapene.
- Gjennomsiktig statistikk: Data om antall dokumenterte versus udokumenterte rovvilttap bør publiseres årlig.
En svekket tillit til systemet
Hvis det viser seg at deler av de 1500 søknadene om rovvilterstatning er fiktive eller overdrevet, vil det kunne undergrave tilliten til hele erstatningssystemet. Ikke bare skaper dette mistro mellom bønder og myndigheter, men det kan også føre til en hardere front mellom beitenæring og naturvernere som arbeider for å beskytte truede arter som ulv og jerv.
En nødvendig debatt
Uansett hva fasiten viser, har rekordåret 2024 – når det gjelder udokumenterte tap – skapt en nødvendig debatt om hvorvidt systemet for rovvilterstatning er robust nok. For å ivareta både beitenæringens legitimitet og rovdyrforvaltningens troverdighet, må det tas grep som sikrer mer nøyaktige tall og færre muligheter for misbruk. Uten beviser for at rovdyr står bak, bør myndighetene nekte å behandle søknadene. Kanskje det kan bidra til at sauebøndene tar bedre vare på sauene sine, som neppe er mulig for de som er direktør eller politi ved siden av å ha ansvar for hundrevis av sauer i utmarka.
