Norge har rikelig med mat i havet, men konflikter og kriser kan raskt kutte tilgangen på fisk. Det krever en helt annen plan for selvforsyning, mener forskere ved Havforskningsinstituttet.
Havforskningsdirektør Nils Gunnar Kvamstø og forsker Cecilie Hansen ved Havforskningsinstituttet tar et oppgjør med forestillingen om at Norge i en krisesituasjon «bare kan spise fisk».
I en kronikk i Bergens Tidende peker de på en rekke paradokser i norsk beredskap: Norge er en stor fiske- og oppdrettsnasjon, men eksporterer det meste av fangsten, importerer det meste av fôret og mer enn halvparten av maten vi spiser. Samtidig er landet en stor oljeprodusent med kun ett raffineri, noe som gjør både drivstoff- og fiskeforsyning sårbar for angrep og avbrudd.
Sårbare forsyningslinjer
Forskerne minner om at totalberedskap ikke bare handler om militæret, men også om sivilsamfunnets evne til å sikre vann, medisiner og mat på bordet. De viser til at en ny kald krig eller væpnet konflikt i norske nærområder ikke lenger kan regnes som urealistisk, og etterlyser en plan for selvforsyning som tar høyde for hvordan ulike konfliktnivå påvirker havområdene våre.
I et forskningssamarbeid mellom hav- og forsvarsforskere har de sett på hvordan kald og varm krig kan slå ut i Barentshavet, et nøkkelområde for noen av verdens viktigste fiskebestander. Analysene viser et paradoks: I en varm krig kan redusert sivil aktivitet til havs gi fiskebestandene en pustepause, mens en kald krig med økt ressursrivalisering kan presse økosystemet hardt gjennom mer og bredere fiske, havbunnsmineraler og økt olje- og gassutvinning.
Etterlyser helhetlig beredskap
Kvamstø og Hansen advarer mot at ulike sektorer kun planlegger for «sitt» og glemmer helheten, i en situasjon der både bosettinger langs kysten og mange aktører har interesser i havet. De mener Norge ikke kan ta lett på risikoen for at forsyningslinjer brytes, enten det gjelder fôr til oppdrett, drivstoff til fiskeflåten eller eksport- og importstrømmer.
Forskerne konkluderer med at god forvaltning av kysten og robuste, bærekraftige kystøkosystemer vil være et viktig sikkerhetsnett også i krisetid. Dersom Norge ønsker å kunne lene seg mer på havet i en beredskapssituasjon, må arbeidet med totalberedskap i større grad innlemme mat fra havet – ikke bare som ressurs, men også som et system som er sårbart for krig og konflikt.
