Den italienske ulven var nesten utryddet for femti år siden. I dag lever rundt 3500 ulver i landet, som har mer enn ti ganger flere mennesker enn i Norge. Likevel har landet langt høyere aksept for rovdyr. I Abruzzo nasjonalpark jobber organisasjonen «Io non ho paura del lupo» for å gjøre ulvens comeback til både en økologisk og sosial suksesshistorie.
– I begynnelsen av forrige århundre var ulven praktisk talt borte fra store deler av Italia. På det laveste var det kanskje rundt hundre dyr igjen, gjemt i de mest avsidesliggende delene av Sør-Italia, sier Francesco Romito i organisasjonen «Io non ho paura del lupo», som enkelt kan oversettes til «Jeg er ikke redd for ulven».
Abruzzo, Lazio og Molise nasjonalpark er et nøkkelområde
Francesco Romito
Francesco er født på Sicilia, men bor nå nord i Italia. Ofte tar han som organisasonens visepresident og talsperson turen til Abruzzo, som denne gangen når han møter journalister fra de nordiske landene. Han kan fortelle at ulven ble totalfredet i Italia i 1973, omtrent samtidig som i Norge. Først nasjonalt og senere på europeisk nivå. Siden har arten spredt seg naturlig nordover og vestover, og anslaget i dag ligger på cirka 3500 ulver i Italia. Ulven er nå tilbake både i Alpene og i områder der den var borte i nesten et århundre. I Norge er situasjonen en annen. I 2026 er det fortsatt like få ulver i Norge som på 1970-tallet. Italienerne har med andre ord tatt et helt annet valg!
Abruzzo – der ulven aldri forsvant
– Abruzzo, Lazio og Molise nasjonalpark er et nøkkelområde. Her forsvant verken ulv eller brunbjørn, selv da de ble jaktet mest intensivt, forklarer Romito til Fauna.no.
På papiret er dette en økologisk suksesshistorie
Francesco Romito
Parken, en av Europas eldste, har vært kjerneområde for store rovdyr gjennom hele det 20. århundret. Når den italienske ulven nå dukker opp i Spania, Slovenia og andre steder, er det ofte dyr som har sin historiske forankring i nettopp disse fjellene. Abruzzo fungerer som et biologisk og symbolsk startpunkt for ulvens retur i Europa.
Økologisk suksess – sosial konflikt
– På papiret er dette en økologisk suksesshistorie. Men ulvens tilbakekomst er også en sosial historie, sier Romito.
Store deler av Italia levde uten ulv i flere generasjoner. Landbruk, beitebruk og lokalsamfunn ble utviklet i et landskap uten store rovdyr. Når ulven kommer tilbake, kolliderer den med en agrarøkonomi og en kultur som har vent seg til å slippe å ta hensyn til rovdyr. Konfliktene dreier seg både om husdyrtap, identitet og følelsen av å miste kontroll over landskapet.
En organisasjon som samler motpolene
– Vår organisasjon ble født for ti år siden. Vi jobber for ulvevern gjennom sameksistens med menneskelige aktiviteter, sier Romito.
Det finnes to ulver, og den ene lever i sinnet vårt
Francesco Romito
«Io non ho paura del lupo» er en landsdekkende NGO som bevisst samler ulike stemmer: naturvitere, fjellbønder, folk fra små landsbyer og urbane medlemmer. Tanken er at ulvekonflikten ikke kan løses dersom bare én side eier fortellingen. Organisasjonen kombinerer naturvern med praktisk konfliktdemping, politisk påvirkning og grasrotarbeid i lokalsamfunn, forklarer han.
Kampen om fortellingen om ulven
– Det finnes to ulver, og den ene lever i sinnet vårt – svart, med røde øyne og flammer ut av munnen. Den andre lever ute i naturen. Den er verken helgen eller monster, den er bare ulv, sier Francesco Romito til Fauna.no.
Gjennom skolebesøk, foredrag, utstillinger, bokutgivelser og en aktiv tilstedeværelse i sosiale medier forsøker organisasjonen å endre bildet av ulven. De vil bort fra eventyrskikkelsen fra «Rødhette og ulven» og over til en konkret art med konkrete behov og konsekvenser. Målet er ikke å idyllisere, men å normalisere ulven som en del av det italienske faunabildet.
Praktisk hjelp til de mest sårbare bøndene
– Hvis ulven tar tre sauer i en flokk på ti tusen, er det nesten ingen som bryr seg. Men når den tar tre sauer fra en familie som bare har ti dyr, rammer det hele livet deres, sier Romito entusiastisk.
Pastore abruzzese er kanskje vårt viktigste verktøy
Francesco Romito
Organisasjonen prioriterer derfor små, ofte kulturbaserte driftsenheter som gjerne faller utenfor offentlige støtteordninger. De gir materiell støtte i form av elektriske gjerder, hundemat, GPS-halsbånd til vokterhunder og i noen tilfeller også hunder. I tillegg tilbyr de kurs, nettmøter og oppfølging på gårdene for å styrke forebyggende tiltak og bygge tillit.
Vokterhunden som nøkkelverktøy
– Pastore abruzzese er kanskje vårt viktigste verktøy for sameksistens,» sier Romito. Den hvite vokterhunden fra Abruzzo er avlet gjennom århundrer for å beskytte buskap mot store rovdyr. Hunden lever med flokken, markerer tydelig overfor ulven og holder samtidig turgåere og andre mennesker på avstand når det trengs.
Rasen brukes nå også i andre deler av verden, blant annet i USA og Australia. For «Io non ho paura del lupo» er det viktigst å gjøre denne typen løsninger tilgjengelige for små bønder som ellers ikke ville hatt råd. I Norge har det vært gjort forsøk med vokterhunder, men av en eller flere grunner har det ikke fungert hos oss.
Italia og Norge: to ulv-virkeligheter
– Norge er litt større enn Italia i areal. Dere er rundt 5,5 millioner mennesker og tillater 50–60 ulver. Vi er 60 millioner mennesker, og vi har omtrent 3500 ulver, påpeker Romito.
Jeg kjenner ingen ulv som har utryddet en hel næring
Francesco Romito
Kontrasten brukes som inngang til å stille spørsmål ved hvor «umulig» ulv og beitebruk egentlig er å kombinere. I Norge felles årlig en stor del av den lille bestanden. I Italia lever ulven i et langt mer tettbefolket og intensivt brukt landskap, men aksepten i opinionen har likevel økt over tid. For Romito viser det at konfliktnivået ikke bare handler om antall ulver, men om politikk, økonomi og fortellinger.
Ulven som syndebukk for et presset landbruk
– Jeg kjenner ingen ulv som har utryddet en hel næring. Men jeg kjenner mange strukturelle problemer i landbruket som gjerne skjules bak ulven, sier Romito.
Ulven ofte brukt til å splitte folk
Francesco Romito
Han peker på EU-støtteordninger som favoriserer stordrift, dårlig fordeling av midler og generelt økonomisk press på små bruk. Ulven blir et synlig symbol å skylde på – enklere å mobilisere politisk mot rovdyr enn mot abstrakte økonomiske strukturer. Slik kan rovdyrkonflikten bli en avledningsmanøver som hindrer reell debatt om jordbrukets framtid. Ikke bare i Italia, som han kjenner godt.
Fra «for eller mot ulv» til faktisk dialog
– I Italia, som i Skandinavia, blir ulven ofte brukt til å splitte folk. Du må være enten for eller mot. Vi prøver å knuse den logikken, sier Romito.
Gjennom lokale «bord» og prosesser samler organisasjonen bønder, jegere, naturvernere, forskere og myndigheter til konkrete samtaler om problemer og løsninger. Målet er å flytte konflikten fra slagord til praksis: Hva fungerer, hvor fungerer det ikke, og hva må justeres? For Romito er dette den eneste veien til en reell, varig sameksistens. Og sameksistens er et av deres viktigste slagord.
Økoturisme: ulv og bjørn som inntekt
I Abruzzo er rovdyr også blitt en økonomisk ressurs. Vår guide i Wildlife Adventures forteller at de tar imot over 2000 gjester i året og har kanalisert rundt 400000 euro til lokal økonomi de siste tre årene, gjennom overnatting, mat, barer, butikker og tjenester.
Vi omsatte for rundt 600 000 euro
– Vi har fire guider som jobber året rundt, og flere sesongansatte. Bare i 2025 omsatte vi rundt 600 000 euro, sier Umberto Esposito, grunnlegger av bedriften i Pescasseroli – den lille fjellandsbyen med 2000 innbyggere og som også huser administrasjonen til nasjonalparken.
En del av inntektene går direkte tilbake til naturvernet: Fem prosent av profitten fra bjørnesafarier doneres til en lokal organisasjon som arbeider for å redde brunbjørnen i området. Slik blir turisme, rovdyr og lokalt næringsliv vevd sammen i en liten, men konkret økologisk økonomi.
Juridisk status: hvem «eier» ulven?
Når samtalen dreier mot lovverk, blir kontrasten til Norden tydelig. I Italia regnes alt vilt som statens «patrimonium» – en form for felles eiendom – og jakten reguleres gjennom kvoter, lisenser og gradert vern.
I Sverige og Finland, og tradisjonelt i Norden, beskriver Romito hvordan dyr juridisk har vært definert som «ting» uten egne rettigheter så lenge de lever, og først blir eiendom i det øyeblikket de felles. Det gir et annet utgangspunkt for debatten om hvem som egentlig «eier» ulven – staten, jegerne, lokalsamfunnet eller dyret selv. Spørsmålet om rettigheter for ville dyr er på vei inn også i italiensk juss, men foreløpig først og fremst for kjæledyr som hund og katt.
Ulv og migrasjon: to parallelle konfliktfelt
– Jeg liker å sammenligne ulvetemaet med innvandringstemaet, sier Romito til oss journalister fra Norden.
– Begge deler handler om vandringer, grenser og tilstedeværelse, og begge blir brukt som politiske symboler langt utover de faktiske tallene. Ulv og migrasjon er komplekse temaer som berører økonomi, identitet, sikkerhet og rettferdighet, men i politikken oversettes de ofte til enkle svart-hvitt-fortellinger. I Italia er det særlig ytre høyre og deler av høyresiden som slår sammen retorikken om «farlige ulver» og «farlige innvandrere» i samme forestillingsverden, sier han til Fauna.no
Politikk, populisme og presset mot vern
Den politiske utviklingen i Italia setter også ulvevernet under press. Dagens høyreregjering – i likhet med mange høyre- og ytre høyre-partier i Europa – har støttet linjen om å svekke ulvens beskyttelsesstatus, i tråd med EUs diskusjoner om nedgradering.
Positiv utvikling over flere tiår, kan plutselig stå i fare
– Vi har ingen partier som egentlig kjemper for ulvebeskyttelse. Ikke fordi de ikke vil, men fordi dette er et komplekst tema, og politikken liker ikke kompleksitet, sier Romito. På den ene siden står krefter som skylder nesten alt på ulven, på den andre siden en stillhet – partier som helst vil slippe saken. Slik kan en positiv utvikling som har bygget seg opp over flere tiår, plutselig stå i fare, mener han.
Sameksistens som skjør balanse
– Sameksistens er ikke et mål du oppnår én gang for alle. Det er en balanse som hele tiden forskyver seg, poengterer Romito.
Han understreker at ulven kan være et reelt problem for husdyrhold, og at tap må tas på alvor og forebygges best mulig. Samtidig mener han at en mikroskopisk bestand ikke er seriøs naturforvaltning.
– Femti ulver er ikke naturforvaltning. Det er ikke en framtid for arten, sier han og peker på Italia som et levende laboratorium for hvordan høy tetthet av ulv, bønder og tettsteder kan kombineres – så lenge noen investerer i både kunnskap, tiltak og politisk vilje.
