Av Siri Martinsen, leder i NOAH – for dyrs rettigheter
NOAH har flere ganger kritisert Nationen for å være en agitasjonskanal for næringer som utnytter dyr og natur, snarere enn en avis med det ansvaret det innebærer. Ikke sjelden er det kommentator Hans Bårdsgård som sørger for at avisen fremstår som et organ som setter fakta til side, med mål om å gjøre veien vid og bred og fri for kritiske stemmer, for diverse næringer.
Denne gangen er det hogstnæringen som får hjelp fra Bårdsgård (opprinnelig innlegg av Nationens kommentator). Lokalbefolkning som er kritiske til hogst karakteriseres som «turgåer (…) som føler seg krenket av noe han ikke forstår». Slik Nationen ser det, kan de som ikke eier skog tydeligvis bare holde kjeft om skog – selv om de altså lever i og nær den.
Og lite er så effektivt for å få folk til å stilne som å bruke negative karakteristikker, slik at de ikke stikker hodet opp igjen. Dette er Bårdsgård flink til.
Folk som av ulike grunner har en motstand mot flatehogst i sitt nærmiljø utgjør etter hans mening «det ignorante skog-naboskap». Han mener problemet er at folk «får se stadig mindre» av moderne skogbruk, og at næringen ikke «tør lære oss hva det er.»
Men SSB skriver tvert imot at det er «økt hogst», og skognæringen som driver med flatehogst er ikke spesielt «redde». I årevis har næringen «lært» barneskoleelever at gamle trær gleder seg til å «bli dopapir» – gjennom et syngespill skapt på initiativ fra Industrimuseet i Hedmark, for å få fokus på «råstoffet i papirproduksjonen». Og de har ikke noe problem med å få ministre til å reklamere for moderne skogbruk, i strid med biologers råd. For her er problemet Bårdsgård hopper glatt over; flatehogst går ut over både naturmangfold og klima. Folk som ferdes i skogen, reagerer selvsagt på tapet av natur for egen del – nærnatur er en viktig forutsetning for mange menneskers helse.
Men mange som ferdes i naturen er også klar over at andre bor der – dyr, fugler og insekter som får sitt levemiljø bokstavelig talt revet opp av moderne skogbruk. Den gamle skogen er et økosystem man ikke får tilbake av å «plante trær» – det er formet av skogens dyr og planter i mangfoldige år. Områder etter flatehogst blir ubeboelige for en rekke arter i svært lang tid fremover. Det legger sten til byrden at hogsten også går for fullt i yngletiden, mens fugle- og dyreunger er ute av stand til å rømme landskapet.
En NINA-rapport fra 2015 slår fast at: «Truslene mot artsmangfoldet i skog er i hovedsak vurdert å skyldes ulike skogbruksaktiviteter. Avvirkning kort tid ut i trærnes naturlige livsløp og bestands-skogbrukets omfattende endringer av skogstrukturen med reduksjon i mengden gammel skog og grov død ved anses som de viktigste påvirkningene.» NINA har kartlagt den økologiske tilstanden i norsk natur i 2021, og den er vesentlig lavere enn grenseverdien som er fastsatt for god tilstand.
Flatehogst er også dårlig for klimaet. Finske forskere viste i 2018 at det å la store døde trær ligge i skogen er bedre karbonlagring enn å hugge dem. Ved Lunds Universitet i Sverige fant man i 2020 at flatehogst bidrar til alvorlige klimagassutslipp. Forskere ved NINA har uttalt at det å la naturen være i fred er den «billigste og mest effektive løsningen for å lagre og øke opptak av karbon».
I 2021 varslet også EU at de vurderer forbud mot flatehogst i en ny skogstrategi, noe skogindustrien her uttalte var «helt uaktuelt» for Norge.
«Det er i bokstavelig forstand legitimt å stille krav til hogst i Norge», innrømmer Bårdsgård. Likevel prøver han altså å stilne kritiske stemmer. Men hogstkritikk trenger vi ikke mindre av, men mer av. Flere bør heve stemmer til forsvar for lokale økosystemer – enten de eier dem eller ikke. Det passer å avslutte med ordene til tømmerhugger og hogstkritiker Hans Børli:
«Et minutt bare – ett minutt/ av snerrende stål, mekanisk rutine/ og naturens langsomme drøm/ gjennom hundre vårer/ er skrumpet inn til en dum liten prikk i stikkboka.»