Du ser bare én av sakene
Denne artikkelen er bare én del av dekningen. Som abonnent får du tilgang til alle sakene på fauna.no.
Allerede abonnent? Logg inn
Norge sender 18 forhandlere til klimatoppmøtet i Belém i november. Målet er å beskytte Parisavtalen og presse på for ambisiøse klimamål i en tid med økende geopolitisk uro.
Klimakonvensjonen samler 197 medlemsland og fungerer som et regelverk for hvordan nasjoner skal håndtere klimautfordringene. Parisavtalen fra 2015 skilte seg fra tidligere avtaler ved å få alle land med seg for første gang. Den dekker i praksis alle verdens utslipp, med unntak av USA som offisielt trer ut 21. januar 2026. Det går fram av en brifing som Klima- og miljødepartementet holdt for pressen i Kongens gate i Oslo onsdag formiddag.
Avtalen bygger på prinsippet om at alle land gjør sitt aller beste, samtidig som den har et sterkt rammeverk for rapportering. Temperaturmålet er godt under to grader, med ambisjoner om å holde oppvarmingen under 1,5 grader. International Court of Justice har også vektlagt 1,5-gradersmålet som førende.
Norge med 18 forhandlere
Norge deltar med omtrent 18 forhandlere på COP30, noe færre enn tidligere år. Det henger sammen med kostnadsnivået for å delta på møtet. Klima- og miljøministeren leder delegasjonen i uke to, under den såkalte høynivåuken hvor de politiske konsultasjonene finner sted.
STØTT FAUNA.NO
Vil du være med og styrke Fauna.no?
Enten du følger Fauna.no ofte eller bare stikker innom av og til, kan du støtte arbeidet vårt. Fauna.no skal være på naturens og faunaens parti, løfte fram det som trues, stille kritiske spørsmål og gi plass til saker som ellers lett blir oversett.
Du bestemmer selv hvor mye du vil bidra med.
Åpne Vipps og søk etter 658029.
Søk 658029 i Vipps
Skann med Vipps
Velg beløpet selv
Frivillig engangsstøtte – ingen abonnement eller binding.
Forhandlingsteamet dekker stort sett alle forhandlingsrom og jobber ut fra klare mandater. Bare én person arbeider fulltid som forhandler, mens resten av teamet har klimarelaterte jobber i ulike departementer til daglig. Dette gir en kombinasjon av lang forhandlingserfaring og oppdatert fagkunnskap.
Norge forhandler under eget flagg, i motsetning til EU-landene som koordinerer sine posisjoner internt. Tre representanter fra sivilsamfunnet er med i den formelle delegasjonen, to ungdomsrepresentanter og én fra Forum for utvikling og miljø.
De nasjonale klimamålene i fokus
Nationally Determined Contributions, såkalte NDC-er, er de nasjonalt fastsatte bidragene. De står sentralt på årets møte. Hvert femte år skal alle land levere et nytt klimamål som representerer en framgang fra forrige, med høyest mulig ambisjonsnivå. Fristen for å levere nye mål til 2035 gikk ut 10. februar i år.
Bare 64 land hadde levert sine klimamål innen fristen. Norge presenterte sitt mål med 65 prosent reduksjon sammenlignet med 1990-nivå. Storbritannia leverte et kraftfullt mål med 81 prosent kutt under 1990-nivå, mens Brasil satte målet til 59-67 prosent under 2005-nivå.
FNs klimapanel har slått fast at verdens utslipp må reduseres med 43 prosent fra 2019-nivå innen 2035 for å holde 1,5-gradersmålet innen rekkevidde. I den globale gjennomgangen fra Dubai ble det satt et rettesnor på 60 prosent reduksjon for industriland.
Økende politisk forankring
Mange land har gjennomført brede konsultasjonsprosesser før de legger fram sine klimamål. Målene diskuteres ikke bare i klima- og miljødepartementene, men på tvers av alle departementer. De løftes også opp i parlamentene og på høyt politisk nivå i regjeringene.
Dette er første gang klimamålene i så stor grad forankres tverrsektorielt og politisk. Prosessene tar tid, og det forklarer hvorfor mange land ikke rakk fristen i februar. Over 100 land har signalisert at de vil levere sine klimamål under klimatoppmøtet eller på klimatoppmøtet i Brasil.
Finansieringen på 1300 milliarder
Forrige års klimamøte i Aserbajdsjan satte et mål om 1300 milliarder dollar årlig i klimatiltak i utviklingsland innen 2035. Dette store målet inkluderer alle kilder, både offentlig og privat kapital. Det skal nå utarbeides et veikart for hvordan verden skal nå dette målet.
Kjernemålet på 300 milliarder dollar gjelder klimafinansiering som rapporteres til FN-systemet. Dette er en tredobling av det tidligere målet på 100 milliarder dollar. Mange land sliter med statsfinansene, og USAs exit fra klimasamarbeidet gjør oppgaven vanskeligere.
Norge mener giverbasen må bli bredere. Store utviklingsland som Kina og India mottar fortsatt finansiering som utviklingsland, til tross for at de i dag er blant verdens største økonomier. Brasil har imidlertid annonsert et bidrag på én milliard dollar til klimafondet.
Arbeidsplan for rettferdig omstilling
På årets møte skal det etableres en arbeidsplan for rettferdig omstilling. Det skal også utvikles indikatorer for det globale tilpasningsmålet, og det skal gjennomføres en vurdering av nasjonale tilpasningsplaner.
Norge ønsker formell forankring av nøkkelbudskap fra møtet. Det handler om å anerkjenne de klimamålene som er levert, bekrefte vitenskapens betydning, og erkjenne at verden må gjøre mer. Det må også komme en oppfordring til alle land og aktører om å styrke arbeidet på alle nivåer.
På klimatilpasning mener Norge at nasjonal tilpasningsplanlegging må løftes fram. Det har ligget under radaren, men er avgjørende for å styrke landenes kapasitet til å planlegge og gjennomføre tiltak mot klimaendringene.
Brasil inviterer til dugnad
Det brasilianske presidentskapet har kalt møtet Mission 1,5 og inviterer til en global muchirão, som betyr dugnad. De har satt seg tre hovedmål: å styrke multilateralisme, koble klimahandling til folks hverdag, og akselerere implementeringen av Parisavtalen.
Climate Summit finner sted 6. og 7. november med president Lula som vert. Dette er et statsledermøte som ikke er en formell del av forhandlingene, men arrangeres av vertslandet. Statsministeren og klima- og miljøministeren deltar på dette møtet.
Selve COP30 starter 10. november. Der deltar klima- og miljøministeren sammen med andre klima- og miljøministre, ikke statsledere. Det er ministernivået som tar beslutningene i forhandlingene.
Vitenskapen som kompass
Vitenskapen spiller en sentral rolle i klimaforhandlingene. Halvparten av paragrafene i beslutningen fra Dubai handler om bekreftelser og gjentar det vitenskapen sier må gjøres. Vitenskapen fungerer som et veikart når landene ikke er enige om hvilke veier som skal tas.
FNs klimapanel er tydelig på at utslippene må reduseres med 43 prosent fra 2019-nivå for å holde 1,5-gradersmålet innen rekkevidde. Dette er et faktum som brukes for å løfte ambisjonene til enkeltland.
USAs tilbaketrekning fra klimaarbeidet får alvorlige konsekvenser for vitenskapen. Amerikanske myndigheter har lagt ned observasjonsstasjonen på Mauna Loa som har verdens lengste tidsserier på CO2 i atmosfæren. Det svekker det vitenskapelige grunnlaget for klimaarbeidet.
Norsk posisjon i forhandlingene
Norge søker ambisiøse løsninger og jobber for konsensus i forhandlingsrommene. En viktig oppgave er å beskytte Parisavtalen som et regelbasert regime med felles spilleregler. For en liten, åpen økonomi er dette helt avgjørende.
Forhandlingsteamet maner til ro og langsiktighet i en tid med mye støy. De jobber både vitenskapsbasert og praktisk, siden de fleste i teamet arbeider med klima til daglig i Norge. Dette gir en kombinasjon av faglig tyngde og forhandlingserfaring.
Norge tilhører det som kan kalles B-blokka i forhandlingene. Det er land som mener alle må bidra, men ikke alltid på samme måte siden utgangspunktene er forskjellige. Denne gruppen inkluderer øystater, minst utviklede land, og mange land i Latin-Amerika og Asia.
Konsensus som prinsipp
Klimaforhandlingene er konsensusbaserte. Det fins ingen etablerte voteringsregler i klimakonvensjonen. De utkastene til prosedyreregler som eksisterer er fra 1996, og akkurat paragrafene om votering er det man ikke ble enige om.
Dette betyr at alle beslutninger må bankes gjennom med enighet blant alle 197 medlemsland. Hvis det ikke er enighet, tas mandatene opp igjen på neste møte. Forhandlingene er åpne for både parter og observatører.
Det er omtrent 80 agendapunkter og 50 forhandlingsspor på årets møte. Sesjonene varer en time, og forhandlerne løper fra rom til rom. Det kan bli konflikter om selve dagsordenen, der landene må bli enige om hva som skal diskuteres og hvordan det skal rammes inn.
Mer enn bare forhandlinger
COP30 er langt mer enn formelle forhandlinger. Mens det er rundt 2000 forhandlere, vil det totalt være 75.000 deltakere på møtet. Det er en møteplass for klimaløsninger som strekker seg langt utover forhandlingsrommene.
Oslo kommune er svært aktiv i arbeidet til The Cities, hvor de største byene i verden møtes og samarbeider på tvers av løsninger. Mange organisasjoner, næringsliv og forskningsinstitusjoner deltar aktivt, selv om de ikke er med i de formelle forhandlingene.
Innovasjon Norge koordinerer næringslivets tilstedeværelse og har egen paviljong på møtet. Miljøorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner, fagforeninger og urfolksrepresentanter bidrar også til det tekniske arbeidet og gir innspill til prosessen.
Geopolitisk turbulens
Den geopolitiske situasjonen gjør klimaforhandlingene mer krevende enn tidligere. USA trekker seg ut av Parisavtalen, mens EU sliter med å bli enige om sitt eget klimamål. Dette gir større spillerom for store utviklingsland som ikke alltid har samme ambisjoner.
Samtidig er det mange positive tegn. 42 statsledere møtte opp på et klimamøte under FNs generalforsamling i september, noe som aldri har skjedd før. Dette viser at klimaspørsmålet løftes høyere opp i de politiske systemene.
Argentina vurderte å trekke seg ut av Parisavtalen, men konkluderte med å bli. De hadde interesser innenfor avtalen som var sterkere enn ønsket om å forlate den. Dette viser at de fleste land har sterke grunner til å holde seg innenfor det regelbaserte systemet.
Forventninger til resultatet
COP30 er ikke en milepælskonferanse på samme måte som Paris, Katowice eller Glasgow. Det er ingen store mandater som skal leveres i år. Likevel er møtet viktig fordi det handler om implementering av Parisavtalen.
Norge forventer en overordnet beslutning som forankrer og tydelig kommuniserer at verden står ved multilateralismen og Parisavtalen. Beslutningen må inneholde anerkjennelse av de klimamålene som er levert, bekreftelse av vitenskapens rolle, og erkjennelse av at mer må gjøres.
Denne beslutningen vil understøttes av en pakke med tekniske beslutninger på ulike områder. Det handler om å få hjulene til å fungere, slik at arbeidet med utslippsreduksjoner, klimatilpasning og finansiering kan styrkes framover.
Mennesker bak landene
Selv om forhandlingene kan virke konfliktfylte, er det viktig å huske at det er mennesker som møtes. Forhandlerne samarbeider godt, selv når de ikke er enige. De er gode venner på tvers av landegrenser og politiske skillelinjer.
Det er ikke lett å være klimaforhandler i disse tider. Ting går ikke fort nok, og målene nås ikke alltid. Men arbeidet står ikke stille. Det skjer ganske mye, selv om det ofte er under radaren.
Det mest grunnleggende målet for alle forhandlerne er å unngå at klimaendringene blir uhåndterlige. Det krever massive utslippskutt og tilpasning til de endringene som uansett skjer. Å kutte utslipp er det viktigste som kan gjøres for å hindre alvorlige konsekvenser.
