Biolog og forskningsjournalist Erik Tunstad har en meget interessant kommentar i Stavanger Aftenblad søndag. Der viser han til at det på kort sikt kan være fornuftig å skyte alle norske villsvin, men at det eneste som gjelder på lang sikt, er å styrke naturens motstandsevne.
Dette er en leder, som gir uttrykk for Faunas holdning.
Vi leser det som hans støtte til naturlige bestander av ulv og bjørn i Norge, to bestander som begge er både sårbare og truede her til lands.
Norsk natur står overfor en økologisk krise fordi landet mangler de rovdyrene som vanligvis ville ha sittet øverst i næringskjeden. Dette har blitt tydeliggjort av spørsmålet om hva som skal gjøres med villsvinene som krysser over fra Sverige. Mens mange ser på villsvin som et isolert problem, avdekker det faktisk et dyptgripende spørsmål: Hvordan skal Norge forvalte sin natur?
Tilbakekomsten av villsvin
Villsvin, som levde i Norge for tusenvis av år siden, har nylig gjort en tilbakekomst. Likevel blir de sett på som «unaturlige», som Tunstad skriver, og er dermed ikke gjenstand for vern. Dette er en følge av at de stammer fra en svensk villsvinstamme som overlevde lenger enn den norske. Myndighetene mener at villsvin egentlig ikke hører hjemme i Norge, og har derfor gitt klarsignal for jakt.
Kortvarige løsninger med langsiktige problemer
Selv om avlivning av villsvin kan være fornuftig på kort sikt for å beskytte svineindustrien fra sykdommer som afrikansk svinepest, gir det ikke en langsiktig løsning. Med et konstant påfyll av villsvin fra en stor svensk bestand, er det usannsynlig at jakt alene vil kunne løse problemet.
Tilliten til norske jegere som regulator i naturen er en myte. Bare se på gevirtrofeene rundt omkring i landet. Det er gjevest å ta en med mange takker. Slik er det ikke i naturen, fordi rovdyrene aldri velger de sterkeste dyrene under sin jakt.
Behovet for et fungerende økosystem
Det som kreves er en bredere forvaltningsstrategi som inkluderer etablering av et fungerende økosystem. I et balansert økosystem vil topp-predatorer, som ulv eller bjørn, være i stand til å regulere bestanden av villsvin og dermed redusere sannsynligheten for spredning av sykdommer. Dette ville være en mer bærekraftig løsning som går til kjernen av problemet, i stedet for å bare vise til symptomer.
Fremtidig forvaltning
Debatten rundt villsvin avdekker større spørsmål om forvaltning av norsk natur. Skal vi fortsette å skyte og fjerne dyr som anses som problematiske, eller bør fokuset være på å etablere robuste økosystemer? Det siste alternativet kan virke mer krevende på kort sikt, men vil sannsynligvis gi mer bærekraftige resultater.
Den økende villsvinbestanden i Norge er bare toppen av isfjellet. Den avdekker et mer alvorlig problem, nemlig mangel på fungerende økosystemer i Norge. For å håndtere dette problemet på en effektiv måte, må vi gå lenger enn å se på villsvin som en isolert utfordring og i stedet fokusere på gjenopprettelse av robuste, funksjonelle økosystemer.
Og disse funksjonelle økosystemene krever ikke bare større bestander av ulv og bjørn, men også gaupe og jerv. Dessverre er det nok slik at mye av rovdyrdebatten er tuftet på noen menneskers redsel for rovdyr, kanskje spesielt ulv, på samme måten som de er redde for store hunder.
Det har vært mange statsråder i Klima- og miljødepartementet som ikke akkurat har talt rovdyrenes sak, selv om et stort flertall av befolkningen vil ha bærekraftige bestander av rovdyr. Det er noe de politiske partiene bør ta inn over seg. Herfra er det nok mer ønsketenkning at rovdyrene skulle ha noen spesiell innvirkning på høstens lokalvalg, men samarbeidet mellom Ap og Sp i regjering har vært spesielt ille.
Heldigvis, vil rovdyrforkjempere si, taper Ap og Sp til sammen over hundre ordførere etter høstens kommunevalg. Antallet representanter i norske kommunestyrer og formannskap daler også kraftig for disse to partiene. Det må selvfølgelig resultere i færre plasser for disse partiene i rovviltnemndene rundt omkring i landet. I motsatt fall vil det være et demokratisk underskudd å fortsette som før. Spørsmålet blir om de som eventuelt overtar vil endre praksisen som eksisterer i mange rovviltnemnder.
Polarisering
I Norge er rovdyrsituasjonen en kontinuerlig diskusjon som polariserer folket. Mens mange ser på rovdyr som trusler mot husdyr eller mennesker, har den reduserte rovdyrbestanden en skjult, men alvorlig, påvirkning på det økologiske nettverket i norske skoger og fjell. Skal vi skyte alt, eller skal vi tenke økologi. Samtidig vet vi jo at bestander kan utryddes, slik forskningen har vist gjennom genetikken til den norske ulvebestanden.
Når toppredatorer som ulv, bjørn, og gaupe mangler, opplever vi ofte en økning i bestanden av mindre dyr som harer, smågnagere og hjort. Dette kan føre til overbeiting, som igjen fører til erosjon og en ubalanse i plantelivet. Over tid kan dette også skape dårlige forhold for andre dyrearter som er avhengige av et variert planteliv for overlevelse.
En annen konsekvens av manglende rovdyr er at mindre dyrearter kan formere seg ukontrollert, noe som øker risikoen for sykdommer og parasitter. Dette er ikke bare et problem for dyrene selv, men kan også ha innvirkning på mennesker og husdyr. Selvfølgelig er jegerne fornøyd med mange elg og hjort å ta av, men et annet spørsmål er om bestandene har en naturlig størrelse.
Mens enkeltløsninger som jakt kan virke tiltalende, gir de sjelden en varig løsning. Det kreves en helhetlig forvaltningsplan som fokuserer på å gjenopprette økosystemet. Dette vil inkludere gjeninnføring og beskyttelse av rovdyr, samt overvåking og regulering av bestander av andre dyrearter.
Rovdyrmangelen i Norge er ikke bare et spørsmål om bevaring av enkelte dyrearter. Det er et symptom på et økologisk system i ubalanse, som har vidtrekkende konsekvenser for natur og mennesker. Det er på høy tid at vi tar problemet på alvor og ser etter bærekraftige løsninger som gjenoppretter den naturlige balansen.