En skammelig og internasjonalt pinlig ulvepolitikk

Kommentar av Faunas redaktør: Thor-Ivar Guldberg, fauna@fauna.no

Norge har lenge markedsført seg som en miljønasjon, men landets ulvepolitikk avslører en mørkere virkelighet.

Beslutningen fra Bernkonvensjonens stående komité om å åpne sak mot Norge for brudd på konvensjonen er en skarp påminnelse om hvor langt vi har falt fra våre egne idealer. Det er ikke bare skammelig, men også internasjonalt pinlig at Norge, som burde være en forkjemper for naturvern, nå blir kritisert av en rekke land for sin aggressive og restriktive politikk mot en kritisk truet art.

Et politisk mål om utryddelse

Den norske regjeringens ulvepolitikk er et skoleeksempel på hvordan politiske interesser kan overkjøre både vitenskap og internasjonale forpliktelser. I stedet for å sikre ulvens overlevelse, har norske myndigheter satt et politisk definert «maksimumsmål» for bestanden – et mål som sikrer at ulven forblir kritisk truet. Dette strider ikke bare mot Bernkonvensjonens artikkel 2, som krever at truede arter skal beskyttes, men også mot naturmangfoldlovens intensjon og Grunnlovens § 112, som gir befolkningen rett til et miljø der mangfoldet bevares.

Å holde ulven på grensen til utryddelse er ikke bare biologisk uforsvarlig; det er også juridisk uholdbart. Norge har ingen rett til å legitimere denne praksisen ved å peke på den skandinaviske ulvebestanden, da Bernkonvensjonen tydelig pålegger hvert medlemsland å beskytte sine egne bestander. Likevel fortsetter regjeringen å ignorere både internasjonale appeller og vitenskapelige anbefalinger.

Et farlig signal til verden

Den norske politikken sender et urovekkende signal til andre land. Hvis Norge, som ofte fremstår som en miljøforkjemper, kan bryte Bernkonvensjonen uten konsekvenser, hva hindrer andre nasjoner i å gjøre det samme? Å sette «maksimumstak» på truede arter undergraver hele formålet med internasjonale avtaler om naturvern og kan få katastrofale følger for global artsmangfold.

Luxemburgs karakteristikk av Norges politikk som den mest restriktive blant konvensjonslandene er treffende. Når Norge aktivt undertrykker veksten av en kritisk truet bestand, bryter vi ikke bare med våre egne lover og internasjonale avtaler – vi bryter med grunnleggende prinsipper for ansvarlig naturforvaltning.

Regjeringen må ta ansvar

Det er på høy tid at norske myndigheter tar ansvar for denne skandalen. Første steg må være å umiddelbart stanse lisensfellingen av ulv og omgjøre rovviltnemndenes vedtak. Videre må regjeringen legge vekt på ikke-letale tiltak og sameksistensstrategier, slik Bernkonvensjonen og NOAH har etterlyst i årevis.

Denne saken handler ikke bare om ulv; den handler om Norges troverdighet som miljønasjon og vår evne til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Regjeringen må forstå at det ikke lenger holder å ignorere kritikken. Vi står ved et veiskille: Enten tar vi grep og viser verden at vi tar naturvern på alvor, eller så risikerer vi å bli stående igjen som et eksempel på hvordan man ikke skal håndtere truede arter.

Stortinget på tiltalebenken

Det er også pinlig for samtlige politikere i Stortinget, som denne og tidligere stortingsperioder i praksis har stemt for desimering av norsk ulv. Det har skjedd gjennom flere såkalte «kompromisser» for norsk ulv, som har blitt stående i mange år, uten at de på nytt blir behandlet av politikerne. Uretten mot det norske folks følelser for ulven og andre dyr i skogen, er et forhold som norske myndigheter har oversett i lang tid. Vi tror de er redd folks følelser, og vil ikke ha det inn i politikken. Hvordan skal det da gå?

Og så viser det seg at det er en dyreorganisasjon, som egentlig er mest opptatt av dyrevelferd og som har fått kuttet sin statsstøtte av landbruks- og matminster Geir Pollestad (Sp), som står opp og får satt fokus på norsk rovdyrpolitikk internasjonale.

Etter dette er det bare en ting så si, nå må norske naturvernere skynde seg å melde seg inn i NOAH. De har vært utrettelig og har oppnådd noe for norsk ulv som er uten side stykke i norsk historikk.